Ortoreksi:- Alt handlet om kontroll på maten

I begynnelsen av 2000-tallet var Rita Eriksson Haugdahl en del av livreddermiljøet på Østlandet. Hun var konkurranseutøver, ble norgesmester flere ganger og har deltatt i EM. Hun elsket å drive med idrett, og trente hardt og mye. Men på et tidspunkt forsvant treningsgleden og glimtet i øyet. Da hadde tanken om kosthold, være sunn og trene riktig tatt overhånd. I mange år slet Rita med spiseforstyrrelsen ortoreksi.  

Ortoreksi er ingen egen diagnose, men det betyr å ha et ekstremt fokus på å spise riktig og sunn mat – og et usunt kontrollbehov over dette. For de fleste er en sunn livsstil en klok innstilling, men for noen kan det bli så altoppslukende at det utvikler seg til en spiseforstyrrelse. 

I dette intervjuet forteller Rita om hvordan tiden som ungdom og ung voksen er hvis mat og trening styrer livet ditt. Når kontrollbehovet blir viktigere enn venner og familie. Men det er også en historie om at livet tar vendinger, det snur, og at det går an å bli frisk igjen.  

I dag er Rita trebarnsmor, og har det bra. Hun jobber som sykepleier i Stjørdal i Trøndelag.  

- Jeg tror aldri jeg har hatt det så bra med meg selv som jeg har nå. Det har vært en lang prosess, og det er fortsatt en prosess. Jeg tror at om man har hatt en type spiseforstyrrelse over lang tid, kan man aldri kalle seg helt frisk. Det er noe man alltid vil ha med seg. Men man finner ut hvordan man skal håndtere det og leve med det på en god måte. I stedet for at spiseforstyrrelsen skal styre livet ditt, så er det du som styrer den og er sjefen, sier Rita. 

Hva er ortoreksi? 

Ortoreksi kjennetegnes ved at du er så opptatt av å spise sunt at det blir usunt. 

Tanken om å være sunn tar overhånd, blir tvangspreget, negativt og går utover det sosiale livet.

Slik var det for Rita også, hun hadde et ekstremt kontrollbehov på det hun spiste og hva maten inneholdt.  

- Maten skal være ren, og man er veldig restriktiv på hva man spiser. Det går ikke ut på hva man har lyst på, men hva man kjenner tilfredsstiller diagnosen, forklarer Rita. 

Maten hun spiste, var for det meste ubearbeidet ren mat uten for mye tilsetningsstoffer.

- Jeg spiste brød, men det skulle være det sunneste og med mest mulig fiber. Jeg spiste nesten ikke fett. Det var en greie i starten. Jeg hadde nærmest fettfrykt.  

 - Vil du beskrive det som en sykdom? 

- Ja, det vil jeg si. Jeg ga jo slipp på alt annet. Det var dette jeg tenkte på hele tiden. Etter at jeg hadde spist et måltid, handlet det om å planlegge neste - om jeg ikke allerede hadde gjort det. I kombinasjon med masse hard trening, sier hun. 

Treningsgleden forsvant 

Rita har alltid drevet med idrett og vært glad i å trene. Hun gikk idrettslinja på videregående. Det de lærte om ernæring, dro hun til det ekstreme.  

- I stedet for å ha fokus på ha nok mat for å tåle treningsmengdene vi var oppe i, ble jeg opphengt i spisemønster, tidspunkt for spisinga i forhold til treningsøktene, forteller hun.  

Etter hvert fikk ikke kroppen alt det den trengte i forhold til treningsmengden. Og prestasjonene sank. 

- Det er synd å se tilbake på, for jeg var på mitt sterkeste i idrettssammenheng. Men så tok spiseforstyrrelsen over. Den ble til slutt viktigere enn idretten, forteller hun. 

I tillegg ga hun slipp på mye av det livet tilbød: det å være sosial, henge med venner, være med på sammenkomster. 

- Og iallfall hvis det skulle innebære mat, da var det uaktuelt, sier hun.  

Det var vanskelig å spise sammen med andre, alt handlet om mat og hun måtte ha kontroll på det hun spiste.  

- Hvorfor ble dette en lidelse til slutt?  

- Jeg vet ikke helt hva som gjorde at det tippet over. Man vil jo prestere, gjøre det bedre, bli bedre. Så skulle liksom kontrollen på maten hjelpe meg til å bli enda bedre, men så ble kontrollen på maten alt i stedet.  

Treningsgleden forsvant

Idretten hun drev med, livredning, er en liten nisjeidrett og ligger ikke inn under Olympiatoppen. Trenerne hennes så at hun hadde en spiseforstyrrelse, og prøvde å hjelpe.  

 - Når skjønte de rundt deg at dette ikke var greit? 

- Svømmetreneren min så det ganske fort. Treningsgleden forsvant, og jeg hadde mindre kraft i vannet.  

Humøret ble også forandret. Det var flere som prøvde å hjelpe, og helsesøster på skolen ble koblet inn.   

- Jeg var jo klar over at jeg hadde et problem. Jeg ønsket å gjøre noe med det, men jeg visste ikke hvordan - for jeg ville ikke gi slipp på kontrollen. Samtidig som jeg ønsket å være som de andre og være spontan. Være med på det de andre gjør og spise som de gjorde, forteller hun. 

Ortoreksi er en ullen diagnose. Rita var oppegående og presset seg til å gå på skole, trene og jobbet litt på si. BMI-en var lav, men ikke lav nok.  

- Det var ikke et apparat som hjalp meg, selv om de som brydde seg rundt meg, så at det var et behov for det, sier hun. 

Når Rita ser tilbake, skjønner hun at sykdommen har vandret gjennom ulike faser. Hun fikk input fra mediene, og metodene endret seg underveis.  

I perioder var hun veldig tynn.  

- Det var et slags mål, en bekreftelse på kontrollen. Det var et nederlag om jeg la på meg. Jeg lå på grensen til anoreksi og jeg mistet menstruasjonen, forteller hun. 

- Det var mindre kunnskap om dette den gangen. Jeg fikk høre at det er vanlig å miste mensen når man trener så mye og har harde økter. Men i dag vet vi at det skjer fordi næringsinntaket er for lavt. Du får ikke i deg det du trenger, og da kutter kroppen ut det den ikke MÅ drive med.  

Treningsregime 

- Treninga stod sentralt i perioden Rita var syk. Hun trente hver dag, kanskje to økter om dagen.  

- Jeg trente jo veldig mye. Jeg sluttet med konkurranseidrett etter hvert og gikk over til bare å trene på treningssenter.  

Hvis hun ikke fikk trent som hun skulle, kjente hun på en uro.  

- Jeg følte meg ekkel på en måte. Uren. Det å bli utslitt var greit, da hadde jeg gjort det jeg skulle. Men jeg fikk en sterk indre uro hvis jeg ikke fikk gjort det jeg hadde planlagt, forteller hun. 

Motivasjonen for å prestere i idretten var borte. Treningen handlet om å opprettholde kontrollbehovet og tilfredsstille illusjonen om den perfekte boksen.  

Prøvde å bli gravid 

Rita hadde ikke mensen på 10 år. Da hun møtte mannen i livet og skulle prøve å få barn, gikk ikke det. På en måte ble dette et vendepunkt.  

Mensen kom ikke tilbake av seg selv, og de måtte på fertilitetsklinikken på St.Olavs hospital i Trondheim for å få hjelp.  

Her var det en spesialist som sa det som det var: Du har ikke vært snill mot kroppen din. Det er årsaken til at dere er her for å få hjelp. 

- Dette var kanskje første gang noen sa det så tydelig og strengt. Det var litt godt, sier hun.  

Ved fertilitetsklinikken fikk Rita hormoner som skulle sette i gang kroppen igjen.  

I dag har hun tre barn. De fikk hjelp til det første, litt hjelp til det andre og det tredje barnet klarte de selv uten hjelp.  

Det tok tid å komme inn i syklusene igjen. Nå er menstruasjonssyklusen normal, men det ble den ikke igjen før etter at hun fikk sitt andre barn.  

- Det er et sårbart system. Stoffskifte og hormoner skal være i balanse for at man skal klare å bli gravid. Så dette var nok et viktig vendepunkt for meg. Både at det var min skyld at vi ikke ble gravid. Og når jeg ble gravid, ville jeg være en frisk, bra og sterk mor, forteller hun. 

Det siste var kanskje det viktigste, tror Rita. 

- Det kan være en utfordring å være gravid når man har en spiseforstyrrelse, man legger på seg og har ikke kontroll på kroppen. Men for meg har det vært utelukkende positivt: å kjenne at det gror et nytt menneske og at kroppen min er så bra at jeg får det til. Det var godt å kjenne at jeg mestret dette.  

- Det er kjempeskummelt, men jeg kunne slippe kontrollen og flytte fokuset. Det har vært positivt for meg.  

 Livet i dag 

Rita forteller at hun etter hvert har erkjent at det er mye angst knyttet til sykdommen.  

- Det er angst knyttet til det å ikke ha kontroll. Og å miste kontrollen. Gå ut av komforsonen, der du ikke har all styringa over maten. Det har gjort at jeg til tider har hatt sosial angst, man unngår de situasjonene der man ikke har kontroll, sier hun. 

Angsten har hun fått hjelp til å håndtere ved å snakke med en psykiatrisk sykepleier. For angsten kan komme tilbake i perioder.  

- Jeg tror ikke jeg skjønte det før jeg startet på sykepleien i 2017, at den følelsen jeg har hatt inni meg, er angst. Jeg har vel trodd det var en vond følelse, ingen har hjulpet meg med angst før jeg skjønte det selv, forteller hun. 

I dag har Rita det bra. 

- Jeg synes det er best å lage maten min selv. Men nå klarer jeg å kose meg med mat som andre har laget. Vi spiser sunn, vanlig mat hjemme. Jeg er opptatt av at vi får i oss alt det vi trenger, men det er ikke ting vi ikke spiser. Det er rom for alt så lenge vi har et bra kosthold i bunn.  

Nå gleder hun seg over fysisk aktivitet. Hun kan ikke lenger trene hver dag, med jobb og tre barn.   

- Får jeg til tre gode økter i uka er jeg fornøyd, det er min tid. Jeg har masse å gi på trening, og det gir meg en skikkelig boost, jeg blir mer tålmodig og jeg blir gladere. Jeg er mye mer i balanse i livet generelt, sier Rita.   

Legger bort skammen 

Likevel. Spiseforstyrrelsen preger henne, også i dag. Som at hun passer på når det oppstår tøffe tak i livet, at hun ikke bruker maten og tar kontroll over den slik som hun gjorde tidligere. 

- Det vil være lett for meg å bruke maten hvis det skjer noe i livet som er vanskelig. Men jeg er bevisst på dette, at det ikke blir det kontrollbehovet som var der tidligere. At jeg fortsatt bevarer roen rundt maten, selv om det stormer litt ute i livet. Det skal ikke få styre meg.  

For maten har jo også vært en måte å håndtere utfordringer på.  

I tillegg har hun forsøkt å legge skammen til side.  

- Man kan føle seg alene og egoistisk i de periodene man nærmest setter kontrollbehovet for mat foran folk man er glad i. Man skammer seg over at man trekker seg unna, at spiseforstyrrelsen er så viktig. Det er noe jeg har kjent en del på, forklarer hun. 

Derfor er hun åpen om det hun har slitt med. Man får jo seg stadig noen trøkker, det er slik livet er. Å være åpen bidrar til en ufarliggjøring, det blir lettere å komme over kneika.  

- Det er ikke noe som er så farlig at man ikke kan snakke om det, avslutter hun.