Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Mathilde Jellum Reinsfelt

Å leve med føflekkreft

NHI.no

- Jeg kjente med en gang at noe hadde skjedd, og ringte til legen før jeg kledde på meg. Jeg kommer med en stygg føflekk, sa jeg, og den skal vekk!

Endringene oppdaget hun den 2. januar. Den 11. januar fjernet fastlegen føflekken.

- Den var stygg, sa han, da han fjernet den.

Melanom - føflekkreft - er den kreftformen som øker mest. I Norge har forekomsten av føflekkreft blitt åttedoblet de siste 20 årene. De fleste som rammes, er over 50 år, men en av fire er under 40 år.

Tidlig diagnose er den viktigste faktoren for vellykket behandling.

Les også vår pasientinformasjon om føflekkreft (malignt melanom)

Tekstmeldingen kom tre uker senere, da Jellum Reinsfelt satt i morgenmøte på jobb. "Hei Mathilde. Den føflekken vi fjernet var det mye stygt i. Du må opereres og huden rundt må fjernes."

- Jeg synes det var forferdelig å få en slik beskjed på tekstmelding. Jeg stivnet helt da jeg leste det. Hele dagen tenkte jeg "jeg har kreft, jeg har kreft". Etterhvert kom de andre tankene: Kommer dette til å bli min siste vinter? Mitt siste år? Hvordan skulle jeg fortelle dette til barna mine og søstrene mine på en så skånsom måte som mulig? Alle vet jo at føflekkreft er en forferdelig kreftform, sier Jellum Reinsfelt.

Da hun fikk innkallelse til Bærum sykehus, som ikke var det nærmeste sykehuset, tok hun kontakt med legen som fortalte at Bærum sykehus var spesialister på malignt melanom.

- Jeg måtte informere folk. Ellers prøvde jeg å ikke tenke så mye på det. Jeg merket ingenting på kroppen. Jeg følte meg aldri syk, sier hun.

Hun gruet seg til å fortelle familien om sykdommen.

- Jeg husker at jeg fikk sagt det på en grei måte, sånn at de skjønte at jeg ikke var redd. Jeg har to søstre som står meg nært, tre barn og svigerbarn. Jeg tror jeg fikk avdramatisert det greit. De vet at jeg er ganska hardhudet. At jeg har opplevd mye og er tøff. Men de visste nok at jeg var litt redd også, sier hun.

- Kommer dette til å bli mitt siste år?

I forkant av undersøkelsen var hun inne til samtale med en lege som forklarte hva som skulle skje under operasjonen. I tillegg var hun på en forundersøkelse på Drammen sykehus, der de lyste gjennom lymfene. 

Etter at det første sjokket hadde lagt seg, kom de andre tankene.

- Hvorfor har jeg fått hudkreft? Jeg liker jo ikke å sole meg engang. Legen sa at min generasjon vokste opp på en tid der vi ikke ble beskyttet mot sol i barndommen. Vi var ute og lekte hele tiden. Men jeg var aldri solbrent som barn. Jeg ble alltid brun. Så fikk jeg det likevel, sier Jellum Reinsfelt.

Operasjonsdagen, 21. februar 2019, kjørte søsteren henne til sykehuset. Hun hadde selv varslet familie og venner om at de ikke skulle komme og besøke henne etter operasjonen.

- Jeg opplevde det ikke som skremmende. Jeg ville bare ha det overstått. Det kom en haug med mennesker inn på operasjonsstuen og pakket meg inn i en varmemadrass. Legen som skulle operere meg, var veldig ung. Det overrasket meg. Skal du operere meg? Spurte jeg. Det skulle hun, og det gikk veldig bra. Dessuten var jeg så heldig å ha en ekstra lege der, en turnuskandidat. Legen som opererte, forklarte alt veldig grundig til vedkommende. Det var betryggende for meg også.

- Hvorfor har jeg fått hudkreft?

Da hun våknet fra narkosen, befant hun seg på en sengeavdeling på gynekologisk avdeling. Der var hun alene.

- Først var det helt greit. Så kom det en dame inn med et navneskilt der det sto "kreftsykepleier". Hvordan går det? Spurte hun. Da gikk det opp for meg at jeg hadde kreft, og jeg begynte å gråte. "Pøh, dette går bra", sa hun, og gikk. Opplevelsen jeg hadde på sengeavdelingen var ikke god. De glemte at jeg skulle ha mat. Jeg har diabetes og må spise regelmessig for å holde blodsukkeret i sjakk. For å få noe å spise måtte jeg selv lete opp noen og spørre etter mat. Jeg har jobbet i helsetjenesten i 40 år. Når du gråter og får en reaksjon etter operasjonen, og ingen bryr seg ... Nei. Det var ikke greit, sier hun.

På ettermiddagen fikk hun besøk av en venninne.

- Jeg ble så glad. Jeg falt straks om halsen på henne. "Du sa jo at du ikke ville ha besøk", sa hun.

Alene etter operasjonen

I etterkant av operasjonen ventet hun i spenning på svar fra sykehuset. Hadde kreften spredt seg? Hva kom til å skje videre? Dagene gikk. Hun hørte ingenting. Til slutt ringte hun til sykehuset.

- Det viste seg at legen som opererte meg, hadde reist på ferie. En annen lege ringte meg derfor tilbake på eget initiativ og leste epikrisen til meg: Det ble fjernet hud rundt arret på overarmen og tre vaktpostknuter. Det ble ikke sett gjenværende føflekkreft og ingen kreft i lymfeknutene.

Det ble anbefalt at hun dro til kontroll hos hudlege hver tredje måned i to år, deretter litt sjeldnere. 

- Da ble jeg veldig beroliget. Jeg var egentlig ikke så nervøs da jeg snakket med legen. Mest irritert fordi jeg ikke fikk svar.

Brevet fra sykehuset kom i posten den 12. mars.

Ventet i spenning

I etterkant av operasjonen gikk det fint med sårene.

- Det var ikke traumatisk for meg heller. Hudlegen ba meg om å kjenne etter og undersøke huden nøye. I fjor sommer oppdaget jeg en kul, men det viste seg å være arrvev som hadde flyttet seg etter operasjonen. Jeg har vært på regelmessige kontroller og til CT. Alt har vært fint, sier hun.

Fortsatt har hun et stort arr på armen. Det bryr hun seg ikke så mye om.

- Ifjor var jeg på stranda. Jeg var godt innpakket i klær og holdt meg i skyggen, men kledde av meg da jeg skulle bade. Da var det ei lita jente som så meg, og som ropte til foreldrene: Se på henne, hun har hull i armen! Foreldrene prøvde å forklare henne hva det var. I ettertid tenkte jeg at jeg kanskje burde skåne andre mer. Jeg skjønner jo at det kan oppleves skremmende for noen.

Legen på sykehuset omtalte kreften som litt over middels stor - noe som betyr at det hadde rukket å utvikle seg en stund før hun oppdaget det.

- Jeg hadde jo fulgt med på den føflekken. Likevel ble det plutselig oppdaget.

Hadde fulgt med på føflekken

Hos hudlegen som har fulgt henne på etterkontrollene, føler hun seg godt ivaretatt.

- Ikke vær redd, Mathilde, sa han. Egentlig er jeg overrasket over at jeg ikke har vært mer redd. Jeg er ikke bekymret før jeg får en annen beskjed, sier hun.

Av og til kjenner hun likevel at det er urettferdig.

- Hvorfor skulle jeg få det, når det er så mange som soler seg året rundt? Folk som smører seg i olje, soler seg hele sommeren, og tar solarium om vinteren. Jeg har alltid likt å ligge i skyggen når jeg er på stranda. Når jeg sier at jeg ikke er så opptatt av å bli brun, sier andre: Jo, vi må jo sole oss. Mange skjønner ikke hvor farlig sola er. Når jeg ser reklame for solarium i dag, tenker jeg: Nei! Ikke gjør det. Ikke utsett deg for noe du ikke behøver. Det finnes så mange fine selvbruningskremer hvis du vil være brun. Når folk snakker masse om ferie og Syden, kjenner jeg litt på det: Kan vi ikke tenke annerledes? Det kan ta livet ditt. Men jeg føler at folk ikke vil høre på meg når jeg sier det, sier Jellum Reinsfelt.

-Ikke utsett deg for noe du ikke behøver

Tidligere har hun stilt opp på intervju på TV2 der hun har snakket om hudkreften.

- Der var det en hudlege som fortalte meg at den kreften jeg hadde hatt, var en svært aggressiv type kreft. Da ble jeg veldig takknemlig for at jeg oppdaget den så tidlig. Det har blitt en rutine for meg å sjekke føflekkene hver gang jeg dusjer. Datteren min hjelper meg innimellom slik at jeg får sjekket ryggen og baksiden av lårene. Føflekkreft kan også oppstå i slimhinner, 

, i underlivet, under pungen. Jeg tror ikke alle er klar over at føflekkreft kan gjemme seg mange steder.

 (tidligere Føflekkreftforeningen). Hun opplever det som trygt og godt å være med andre som vet hva hun har opplevd.

- På Facebookgruppen er det mange som deler erfaringer. Det er godt å lufte tanker der, og se at det er alle slags mennesker. Unge, gamle, solglade eller ikke.

Kan gjemme seg mange steder

I tiden som kommer, blir det færre kontroller. Hun må passe mer på selv for å oppdage eventuelle tilbakefall.

- Jeg er forberedt på det. Jeg kommer ikke til å slappe helt av, men jeg vil heller ikke la det være altoppslukende. At det har gått så bra når kreftformen var så aggressiv, er jeg veldig takknemlig for. Jeg kan takke meg selv for at jeg ringte legen med en gang jeg oppdaget endringene. Om jeg ikke hadde tenkt selv, kunne det gått galt. Jeg er glad for at jeg kjente min egen kropp så godt og merket når noe var annerledes. Det var ingenting som tilsa at jeg var syk. Bare den overflata på føflekken som hadde vært blank og flat og sort i alle år, og som plutselig ikke var det lenger, sier Jellum Reinsfelt.

Å leve med føflekkreft

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon