Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Nils Magne Røstum

Å leve med med afasi og store skader etter flykrasj

NHI.no

I tiden før ulykken var Røstum i full jobb som ambulansesjåfør. På fritiden var han svært aktiv. Han klatret mye, var ofte ute i marka, og fløy småfly. Han var 31 år da livet tok en uventet vending.

Røstum beskriver ulykkesdagen som en vakker høstdag. Det var sol, vindstille og fine forhold. Flyet holdt en fart på 100 kilometer i timen og han fløy i 70 meters høyde. Like ved flystripen på Oppdal gikk det galt.

– Det føltes som om noen tok kråkfot på flyet. Plutselig gikk det rett ned, i en fart på 150 kilometer i timen. Det hele tok bare to–tre sekunder.

Han husker lite fra sekundene før ulykken. Kun at han svingte for å ikke treffe noen trær.

– Sitter du i bil og krasjer har du mye som beskytter deg. Airbag, setebeltet, karosseriet. I et fly er det bare propellen som er foran deg. Over hodet har du drivstofftanken. Flybensin er så lettantennelig at de fleste fly som styrter, brenner opp, sier Røstum.

Ungene på en gård i nærheten hørte lyden og forsto hva som hadde hendt. De ringte brannstasjonen på Oppdal. Det første brannvesenet gjorde da de kom til stedet, var å skumlegge hele området og løfte bort tanken med drivstoff. Deretter ble Røstum berget ut fra flyvraket.

I ettertid har han vært tilbake på ulykkesstedet. Ingen har funnet svar på hvorfor ulykken skjedde.

– All energien fra krasjet gikk rett i kroppen min. Ingen skjønner hvorfor jeg berget så bra. Alle andre slike ulykker som jeg har lest om, har vært dødsulykker, sier Røstum

Ulykken

Da han ble fraktet til Regionsykehuset i Trondheim (St.Olavs hospital i dag), var livreddende hjelp førsteprioritet. Han hadde brudd i begge fotbladene og begge anklene. Begge knærne var knust. Ryggraden var knust mellom to ledd. Han hadde også stor mageskade, stor lungeskade og stor hodeskade. Nervetråder fra hodet til ryggmargen var ødelagt.

– Jeg var hundre prosent lam, sier han.

Da han våknet på sykehuset, fortalte en sykepleier han hva som hadde skjedd. Han husket lite fra ulykken. Han kunne ikke bevege seg og kunne ikke snakke.

– Jeg måtte ha hjelp til alt, sier han.

Kunne ikke bevege seg eller snakke

Etter en og en halv måned på Regionsykehuset i Trondheim, ble han overført til det som den gang var Munkvold rehabiliteringssenter (i dag: Lian) i Trondheim. Der ble han i åtte måneder.

– Jeg spurte en lege om hvor omfattende skader jeg hadde. Han svarte at samtlige av leddene mine var enten vridd eller ødelagt, sier Røstum.

Hver morgen fikk han fysioterapi. Fire måneder etter ulykken fikk han første signal gjennom ryggmargen til venstre stortå. Etter hvert klarte han å gå ved hjelp av en sele som holdt kroppen oppe.

Første signal gjennom ryggmargen

Røstum1.jpg

Det tok lang tid før han klarte å snakke, før hodet klarte å produsere ord. Når ordene kom, var det ofte feil ord.

– Nei kunne bety ja, og ja kunne bety nei. Jeg snakket veldig sakte, stille og rolig. Det tok tid å si de ordene jeg ville si. Alle som sliter med språket, snakker utydelig, sakte eller sier ikke noe i det hele tatt, sier Røstum.

 kalles det når man har problemer med å uttrykke tankene sine i ord eller å forstå tale. Afasi har alltid opphav i skade eller sykdom i hjernens språkområder.

Afasi

Menneskene rundt han visste at ting tar tid når du har en hjerneskade.

Etter åtte måneder med opptrening ble han flyttet til et sykehjem i Melhus kommune. Etter en tid fikk han egen leilighet. Da fikk han også språktrening hos logoped to ganger i uken. Den behandlingen fortsatte han med i fem år.

Røstum var 31 år og måtte bruke rullator for å komme seg noe sted. For å klare å gå uten, måtte han gjennom to store operasjoner i ankler og kne, en på hver side, med tre ukers mellomrom. På den ene siden hadde han gips fra høyre stortå og opp til kneet. På den andre siden hadde han gips fra venstre stortå og opp til hoften.

Etter at gipsen ble fjernet, begynte han å trene på treningssenter. Til å begynne med trente han kun sittesykling for å få bevegelse i beina. Etter hvert kunne han gjøre flere øvelser og ble gradvis bedre.

Operasjoner og språktrening

De første to årene etter ulykken var det kun foreldrene som besøkte han.

– Det er vanlig at folk som blir alvorlig skadet, ikke får besøk. Jeg tror at mange er redde for å ta kontakt. At de ikke vil forstyrre, sier han.

Røstum sier at han ikke følte seg isolert.

– Men jeg var veldig innstilt på at jeg skulle opp og frem. Da jeg bare kunne ligge, var målet å kunne sitte. Da jeg klarte å sitte, var neste mål å reise seg. Deretter var det et mål å kunne gå. Etter to år gikk jeg gjennom alle testene for å få tilbake vanlig førerkort. Det gikk fint. Selv om jeg ble ufør, har jeg fått gjort det jeg vil i livet, sier han.

Fem år etter ulykken fikk han tilbake vogntogsertifikatet. Og fire år etter ulykken tok han seilbåtførerprøven. Deretter seilte han fra Oslofjorden til Sverige og Danmark.

– Jeg var så stolt. Selv om jeg har et handikap, kan jeg gjøre disse tingene, sier han.

Skulle opp og frem

Etter ulykken har han reist mye. Totalt har han besøkt 28 land. Særlig i den kaldeste tiden av året gjør varme godt: alle skruene og platene han har fått operert inn i kroppen, holder på kulde og gjør det vanskelig å holde varmen.

Språkmessig har reisene også gitt noen nyttige erfaringer.

– Det er ikke alle steder de snakker engelsk. Da fungerer kroppsspråk fint.

Han er veldig opptatt av at skadene ikke skal begrense han.

– Jeg får gjort det jeg vil. Det tar bare litt lenger tid.

Skruer og plater gjør vinteren kald

Nedtur_.jpg

Mange med afasi opplever vansker med å lese og skrive. Røstum har skrevet en bok om flyulykken og veien tilbake til livet. Det tok tid, men som de andre målene han hadde satt seg, ble det gjennomført.

, ble utgitt åtte år etter ulykken. Han holder også foredrag om ulykken og tiden etterpå.

– Noen begynner å gråte når jeg forteller. De tror ikke at et menneske kan overleve slik smerte. Jeg tror det er viktig å våge å vise styrke og engasjement, sier Røstum.

Skrev bok om ulykken

At han kjenner helsetjenesten, vet hvem han skal spørre og hva han kan be om, tror han har vært en viktig årsak til at han har kommet så langt.

God hjelp fra ergoterapeut til å finne de riktige hjelpemidlene, har har også betydd mye. Ved kortere avstander går det fint å gå. På lengre turer kan balanseproblemer gjøre det utfordrende. Men med hjelp av elstol har han kunnet dra på lange turer i Sylene, Trollheimen og i Bymarka i Trondheim.

Vet hva han kan be om

– Foreningen betyr mye. Der møter jeg andre som sliter med det samme som jeg har slitt med: å snakke utydelig, stamming, å si nei når du mener ja, og bevegelseshemming, sier han.

Hvert år rammes 5000 til 6000 mennesker i Norge av afasi. Mange som rammes er eldre. Ved afasi vet man hva man vil si, men finner ikke ordene. Man kan også bruke feil ord, gjenta de samme ordene, eller finne på ord som ikke betyr noe.

I dag opplever Røstum at det går greit å prate.

– Jeg får sagt det jeg vil si og har klar uttale, sier han.

– Foreningen betyr mye

Røstum3.jpg

Røstum trener på treningssenter tre ganger i uken. Da sykler han en time på liggesykkel, trener styrke en time, og bruker en time i boblebad og badstu for å få bort kuldefølelsen i kroppen. Han tar ingen tabletter og har ingen smerter i dag.

Han har vært passasjer i store fly etter ulykken. Det synes han er behagelig.

– Det er veldig liten risiko for at de flyene skal styrte. Men med småfly er risikoen stor. Jeg har ikke flydd selv etter ulykken, sier han.

Har ikke smerter

Til tross for skadene han pådro seg i ulykken, opplever han at han har et rikt liv og får gjort det han har lyst til.

– Noen tåler mer enn andre. Selv om man strever med språket, kan man komme seg frem her i livet. For meg er det fint å få holde foredrag om det jeg har opplevd. Å få lov til å fortelle om livet mitt før ulykken, livet med mange og omfattende skader, og livet mitt i dag. Jeg ser lyst på livet, sier Røstum.