Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

sorg

Angst, å leve med

NHI.no

Han arbeidet på den tiden i et arbeidsmiljø med mye mobbing. Arbeidsansvaret var uklart. Andre delvis tok, delvis fikk hans arbeidsoppgaver. Det handlet ikke om manglende innsats, for de var flere som opplevde det samme.

- Når jeg tenker på det nå, så blir jeg både sint og trist. Summen av alt dette, ble for mye. På sommeren, like før jeg skulle ha ferie det året, rømte jeg fra arbeidsstedet mitt. Da kom det frem til overflaten. Da visste jeg at det var noe. Jeg rømte til feriehuset. Der ble jeg sittende på loftet og gråte, mens resten av familien - min kone og to barn - satt nede og lurte på hva som skjedde med meg, sier Morten.

Han kontaktet en god venn som var bedriftslege. Denne legen var flere timers bilreise unna, men kona ordnet med barnevakt, og de to kjørte dit. Morten forstår fortsatt ikke hvordan han klarte å kjøre dit, i den forfatningen han var i da.

- Jeg husker at jeg sa til legevennen min at "jeg kan ikke jobbe lenger". Jeg var så fortvilet og forbauset over dette. Jeg forsto det ikke selv, sier Morten.

Legen tok seg god tid. Det ble flere besøk. Morten opplevde at han fikk god hjelp av legen. Ikke minst fordi legen først og fremst var et godt medmenneske. Morten ble sykemeldt, og dro tilbake til byen. Senere fikk han plass som dagpasient på psykiatrisk sykehus. Der fikk han samtaler med psykolog i ett års tid.

Fortvilet og forbauset

. Altså en generell angst som stadig finner nye former.

- Det innebærer at jeg har tanker som forvirrer meg. Tanker som forteller meg hvilken dritt jeg er. Jeg føler at jeg ikke er verdt noe. Det gir også mange kroppslige reaksjoner - som tørr munn, hjertebank - en gang opplevde jeg også å få kikkertsyn. Alt dette er signaler om at noe er galt i livet, noe jeg lærte etterhvert, sier Morten.

Han har også en del tvangshandlinger, og har i perioder skadet seg selv. I to perioder i livet har han vært sykemeldt og borte fra arbeid i til sammen over ett år. Disse periodene husker han lite fra.

- Følte at jeg ikke var verdt noe

- I dag skjermer jeg meg i perioder mot syns- og hørselsinntrykk. Jeg hadde tidligere et helt år hvor jeg ikke turte å åpne posten. Min kone åpnet heldigvis regningene, slik at vi fikk betalt dem. I en periode turte jeg ikke å gå ut, og slett ikke å ta bussen. Jeg fikk endel angstanfall på bussen, så da sluttet jeg å ta buss. Så opplevde jeg å få angstanfall på kino, så da sluttet jeg å gå på kino. Så fikk jeg angstanfall på kafè - og sluttet å gå på kafè. Så fikk jeg angstanfall bare jeg gikk ut av døren hjemme - så sluttet jeg med det også. Jeg hadde en lang periode hvor jeg bare holdt sengen, kun avbrutt av doturer. Det var en stor dag da jeg sto på trappen igjen for første gang etter dette. Deretter var det en ny stor dag da jeg hentet posten igjen. I ettertid har jeg lært at feilen var å knytte angsten mot et sted og en situasjon. Kutter du ut et sted, kommer angsten bare på et nytt sted, sier Morten.

Sluttet å gå ut

Han omtaler både legene og psykologen som viktige når møtene har utviklet seg til "menneskemøter". Teknikker o.l betyr mindre for bedringen. 

- Jeg fikk etterhvert kontakt med en alternativ bevegelse. Terapeuten min var en sterk motstander av dette, og dèt var slitsomt. Etterhvert snakket ikke vi mer om dette. Men fremgangsmåten i den alternative behandlingsformen hjalp veldig. Jeg lærte å håndtere både tanker, følelser og kroppsreaksjoner. Min fastlege tok smertene og plagene mine på alvor, men i alternativbevegelsen fikk jeg brukt meg selv mer. For eksempel gjennom psykodrama. Angsten var der fortsatt, men jeg lærte å våge å utforske det som skjedde i kroppen, og fortelle om det, sier Morten.

I mellomjulen i 1991-1992 slo angsten til igjen. Han sto atter en gang på et rom i det lokale psykiatriske sykehuset. Ute var det orkan, trærne knakk ned rundt ham. Tak ble blåst av hus og låver.

- På en måte var det flott. Det som skjedde ute, var et bilde av hva som skjedde inni meg, sier Morten.

En indre orkan

Han var redd for å bli kastet ut fra behandlingsenheten, derfor våget han ikke å takke nei da han ble ordinert medisiner etter bare en kort samtale. Ofte lot han bare som han tok medisinen.

- Når medisinene gir følelsesløshet og synsforstyrrelser, og tar bort viljen til liv... Du vet ikke hva som er ekte og hva som er bivirkninger fremskapt av medisinene. Men ved å si ja takk til medisiner, så beviser du at du har behandlingsmotivasjon og sykdomsinnsikt. Sånn sett er det mye skjult tvangsmedisinering, sier Morten.

Han mener at åpenheten rundt psykiske tilstander i stor grad er påtatt og ikke ekte.

- I dagens avis står det om "unnasluntrerne" som er på rehabilitering. Hvor mange ganger skulle vel ikke jeg ønsket at jeg heller hadde brukket et bein eller hatt et hjerteinfarkt? Og hva gjør du når du har et hull i CV-en, fordi du har vært innlagt i psykiatrisk sykehus? Det er vesentlig forskjell på å fortelle det på et jobbintervju, og på å si at du har vært borte fra jobb i lang tid, for eksempel på grunn av opptrening etter skader fra en trafikkulykke, sier Morten.

- Påtatt åpenhet

Han tror at mange andre oppfatter han som arrogant, en forsvarsform, og som en som ikke klarer å ta seg sammen.

- Selvsagt sier de også; "Hva er det du er så redd for da?" Du må ha kjent denne angsten for å forstå hva det er. Jeg er et ganske alminnelig menneske. Jeg kjenner meg ikke igjen i situasjonen til Bondevik, som møtte veggen, fikk behandling og ble frisk i ekspressfart. For jeg sto i behandlingskø i ti måneder, sier Morten.

Han synes det er vanskelig å tenke på hvordan angsten har påvirket familien.

- Ungene har hatt det jævlig. Min kone har hatt det jævlig. Ungene har hatt en slitsom oppvekst. Jeg vil ikke påta meg skyld, men prøver å ta ansvar. Jeg husker selv godt hvor vàr jeg var på følelsesmessige stemninger som barn. Hvilken trygghet eller utrygghet jeg følte, sier han.

Slitsomt for familien

Han har ikke alltid snakket åpent med andre om angsten, og han har møtt mange som ikke forstår omfanget av den altomfattende redselen. - For meg er frykt noe som er konkret, mens angsten oftest ikke har noe ansikt - og derfor blir en redsel, sier Morten. 

- Jeg har et bilde av en som sitter i rullestol, og som vil på bussen. Dette var før bussene startet med laventrè, og trappen var et umulig hinder. Ved siden av står jeg. Jeg er frisk nok til å gå på bussen selv, men der inne "venter" angstanfallet på meg. Ingen av oss kommer med bussen. Det er lett å forstå hvorfor hun som sitter i rullestol ikke klarte det, men ikke meg, sier Morten.

Noen ganger klarer han ikke å oppfatte omgivelsene skikkelig. Dersom han skal over et lyskryss, og angsten er sterkt nok, klarer han verken å vurdere trafikken rundt seg eller lyssignalene. Han blir stående fast.

Møter mange som ikke forstår

- Til å begynne med visste jeg ikke at angsten styrte meg. Et senere trinn var å innse at jeg faktisk lot meg styre. Trinnet etter var å overta styringen selv igjen. Det har jeg jobbet mye med. Noen dager er gode. Det jeg først og fremst frykter, er selve angstreaksjonene, sier Morten. 

Når han mister styringen, klarer han ikke å kontrollere de skremmende tankene, følelsene og hjertet som hamrer. Etterhvert som han har fått mer innsikt i angsten, har angsten oftere gått over til å bli en mer allmenn uro. Han har innsikt i at det ikke er noe å frykte, og dette er trøsteord han forteller seg selv, igjen og igjen.

- Angst er ikke en sykdom. Sier du at den er det, tar du på en måte ansvaret bort fra deg selv. Angst er bare normale, menneskelige reaksjoner som er feilplasserte eller overdimensjonerte, sier Morten.

Han har fått behandling i form av både kognitiv terapi og eksponeringsterapi, og mener at teknikkene der og de som de bruker i Angstringen, er ganske like.

Normale, men forsterkede reaksjoner

- Dette intervjuet er egentlig en veldig truende situasjon for meg. Når jeg kjenner på det å være i angsten her, eller i selvhjelpsgruppen, så bearbeider jeg den. Beskriver jeg den som jeg gjør her, så fortsetter bearbeidelsen. Dette virker bedrende etterhvert. Det er innsikt. Det andre er eksponeringsteknikk. Jeg har gruet meg til dette intervjuet, men jeg våget det fordi jeg vet at det er bra for meg. Selv om det er angstfremkallende. Måten vi arbeider på, er blant annet å våge å utsette oss for situasjoner der vi er sårbare, sier Morten.

De siste årene har han jobbet mye for den lokale avdelingen av 

. De har åpent kontor de fleste hverdager, åpen telefon og setter i gang selvhjelpsgrupper - blant annet. Gjennom Angstringen har han møtt mennesker i alle aldre, og fra alle samfunnslag. Han har stor respekt for dem som våger å bli kjent med angsten sin. 

- Det er ingen spesiell gruppe som rammes av angst. Alle har angst i perioder, men ikke alle innrømmer det. Det er noe i ordtaket om at felles skjebne gir felles trøst, men vi nøyer oss ikke med bare trøsten, sier Morten.

Å leve med angst

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon