Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Stine Hanssen Brattland

Aspergersdiagnosen: en merkedag i livet

NHI.no

Det skjedde i fjor. Stine Hanssen Brattland var 39 år og fikk, etter en lang utredning ved DPS i Trondheim, diagnosen Aspergers syndrom. Eller autismespekterforstyrrelse.

- Endelig kunne jeg slutte å tro at jeg ikke fikk til noe fordi jeg var lat, dum eller udugelig. For at jeg ikke prøvde hardt nok, eller for at jeg ikke ville nok, sier hun.

I mai i fjor forstod hun at det ikke hadde hjulpet hvor hardt hun prøvde.

- Jeg har andre forutsetninger. Kanskje forutsetninger som ikke passer inn i alt jeg har prøvd, sier hun.

Dermed ble diagnosen en milepæl for Brattland. En av de store hendelsene i livet - på samme måte som da hun fikk de to barna sine, og den dagen hun giftet seg.

Denne historien handler om veien dit. Og at livet kan bli fint - til slutt.

NHI.no møter Brattland på kafé i Trondheim sentrum. Hun er rødhåret, flott, smilende og smart. Det er umulig ved første møte å oppfatte at hun har en diagnose. Hva er det som skiller denne kvinnen fra meg selv?

- Det mest umiddelbare som skiller meg fra dere andre, er kanskje at jeg ikke har hatt noen fast varig jobb. Og at det ikke skyldes svekkete kognitive evner, smiler hun.

Arbeidslivet til Brattland er en lang historie, og den skal vi komme tilbake til.

Hva som er diagnose og hva som er personlighet, kan være et vanskelig skille, sier hun. Men hun merker at hun i voksen alder ikke er god på samhandling med flere mennesker samtidig.

- Hvis det er mange som snakker til meg, må jeg si at jeg bare klarer en i gangen. Før klarte jeg ikke å si fra om dette, men det gjør jeg nå.

- Kan dere snakke en og en, dette blir for mye for meg.

I tillegg blir hun fort overveldet av folkemengder og lyder. Hun blir sliten og energitom.

En tilbakemelding hun har fått fra folk som kjenner henne, er at man kan få inntrykk av at hun ikke liker folk.

- Jeg har visst et litt sånn «resting bitchface» - hvilende hurpefjes, ler hun.

- Saken er at jeg har ikke så mye å si før jeg kjenner folk, så jeg blir sittende og prøve å ta dem inn og glemmer å smile, vise at jeg er glad.

- Jeg kan bli veldig nerdete og opptatt av det jeg interesserer meg for. Jeg har evnen til å sette meg inn i det og tilegne meg mye kunnskap. Dette kan jo også være en svakhet. På skolen, om det var noe jeg ikke skjønte, måtte jeg zoome ut og skjønne alt. Skulle liksom sitte med professorkompetanse på noe jeg egentlig ikke trengte. Det tar tida bort fra det man bør lære seg, sier hun.

- Jeg kan miste fokus lett. Dette kommer an på omgivelsene, åpent landskap fungerer ikke. Jeg har tre havarerte studieforsøk. Da jeg satt på lesesalen og folk pustet, hostet, reiste seg og skjøv stoler - da blir det umulig for meg.

Styrker, svakheter

I dag er Brattland 40 år. Det er altså ett år siden hun fikk diagnosen. Før denne merkedagen var det mye grubling. Hvorfor fikk hun det ikke til dette livet som virket så enkelt for andre?

- Lenge trodde jeg at jeg var dum, sier hun.

Brattland har tatt mange ulike IQ-tester som viser at hun slett ikke er det.

- Men så tenkte jeg: jeg har sikkert lurt testene, eller det er noe feil med dem siden jeg ikke får til det alle andre får til.

Saboterte hun for seg selv? At hun på et ubevisst plan ikke ville, at hun gikk inn for å ødelegge for seg selv?

- Jeg hadde liksom ingen noen annen forklaring, sier hun.

For Brattland har en broket arbeidslivshistorikk som for det meste har bestått av praksis i regi av NAV.

- Jeg har lenge tenkt at jeg ikke klarer en ordentlig full jobb på grunn av at jeg ikke har vært på riktig plass til riktig tid, ikke har hatt de riktige kvalifikasjonene eller at jeg på en eller annen måte har sabotert for meg selv uten at jeg har forstått hvorfor.

I 2021 - en tid før hun fikk diagnosen - hadde hun endelig landet en hundre prosent jobb. Dette skulle bli bra.

- Jeg var forberedt på å klamre meg fast til denne jobben til jeg ble gammel. Nå skulle jeg endelig få det til, jeg hadde kjempelyst på denne jobben. Men det gikk ikke i det hele tatt.

Sjefen i den nye jobben sa at hun ikke passet, at hun ikke leverte som forventet. Hun foreslo andre oppgaver for Brattland, og at hun måtte gå ned i stilling.

Men for Brattland ble det nok en kræsjlanding. Nå orket hun ikke mer.

- Jeg har begynt på nytt flere ganger enn det jeg kan huske. Jeg tenkte nå er det nok, jeg har holdt på slik i 19 år. Det føltes som jeg hadde prøvd alt mulig.

- Det er mange stunder som ikke har vært så hyggelige, forteller Brattland.

For ikke lenge siden fant hun en bok skrevet av den svenske forfatteren Lina Liman: "Kunsten å feike arabisk".

Hun skriver om alt dette, forfatteren fikk diagnosen Asperger syndrom da hun var 32 år.

- Det var som å lese en ekstrem versjon av meg selv, det var så mye som var gjenkjennelig. Hun skriver det slik jeg gjennomgripende føler det.

- Det er så godt å lese at flere har det sånn, at det ikke er noe jeg bare innbiller meg.

- Selv om det er mye håpløshet i den boka, er det ikke en stakkarslig fortelling. Det tror jeg er viktig. Selv om det er et visst funksjonstap med diagnosen, trenger det ikke bare være tragisk.

Veien til diagnosen

Etter det siste store jobbforsøket ringte Brattland til veilederen i NAV, og sa at hun ikke klarte mer.

Veilederen var forståelsesfull, og ville at hun skulle ta kontakt med legen, og at de nå må finne ut av dette. Veilederen var kanskje den første som så det systematiske i Brattlands utfordringer.

Brattland ønsket en utredning for autisme. Men legen, som trodde det handlet om at hun var sliten og knust, avviste først forslaget.

Det var først da veilederen i NAV kalte inn til et møte med fastlegen at det ble fart i sakene. Nå måtte de se på helheten - hele Stine Hanssen Brattland. Og forholde seg til den helheten de fant.

NAV støttet i første omgang en lett utredning ved private Corperio. Dette dannet grunnlaget for at hun ble utredet ved DPS.

Ved DPS tok utredningen tre måneder. Så ble det slått fast at hun har Asperger syndrom.

Nok er nok

Tilbake til arbeidslivet, alle forsøkene som aldri endte godt. Og som ingen har forstått hvorfor. Hva er det som ikke har fungert?

- Jeg lærte ikke så godt som de hadde forventet. Og det stemmer nok, jeg trenger godt med tid for å omsette teori til praksis, sier Brattland.

Å jobbe i et landskap med mye støy er vanskelig, det samme er raske omskiftninger. Hun sliter med å holde fokus når det er mye folk og støy rundt henne. Søvnvanskene blir verre. Hun blir ufattelig sliten.

- Men jeg er ung og frisk, hvorfor skal ikke jeg klare det når alle andre klarer det? Dette er også en del av bildet:

- Jeg skal være supernøyaktig, perfeksjonist og jeg blir veldig usikker.

I alle praksiser har det vært en forventning: Gjør hun det bra her, kan det være hun får en fast jobb. Forventningen har vært fra både henne selv, men også til bedriftene NAV kjøper tjenester fra.

- Og jeg har tenkt at jeg må yte over 100 prosent. Jeg har hatt veldig mange oppstarter i en ny jobb, jeg trenger mer enn 10 fingre for å telle dem.

Etter det siste jobbforsøket skjønte alle at det ikke var noen vei videre i arbeidslivet.

- Jeg sa til legen at jeg ikke klarte mer, jeg hadde prøvd i 19 år.

Brattland ble for ikke lenge siden ufør.

- Det høres jo ikke bra ut å være 39 år og ville uføretrygdes, men slik var det, sier hun.

- Det var ingen i NAV som mente jeg skulle prøve mer. Det var også noen som sa at de burde tatt grep for ti år siden, men nå skulle hun få hjelp.

Brattland vil understreke at hun har fått mye hjelp, at hun har hatt mange flinke veiledere og saksbehandlere hun har følt har vært på hennes lag. Det har bare ikke fungert. Med mange forskjellige veiledere har det vært vanskelig å se helheten.

- Vi har alle sammen sett på de gale plassene, fordi vi har manglet forståelsen for hvordan jeg er. Jeg har på en måte solgt inn - og blitt oppfordret til det også - en slags Platonsk idé om hvem Stine er. Heller enn den jeg faktisk er, sier hun.

- Du vet, man skal være smilende, energisk, utadvendt, ha høy kapasitet og omstillingsevne nok til å blåse bakoversveis på enhver. Alt jeg ikke har og er. Ingen arbeidsgivere søker etter "innadvendte fruentimmere med lav arbeidskapasitet, som hater omstillinger", smiler hun.

- Mye bedre, mer forutsigbar økonomi, det økonomiske stresset jeg har hatt hele voksenlivet er borte. Å vite at jeg ikke skal nullstille meg en gang til, begynne på nye oppgaver, ny arbeidsplass. Det er veldig godt.

Støy og omskiftninger

I dag, om man ser tilbake, er det kanskje ikke overraskende at Brattland har denne diagnosen. Allerede som barn var tegnene til stede, men hun gikk under radaren.

- Jeg lærte meg å lese veldig tidlig, og leste for de andre barna i barnehagen. Jeg var motorisk klosset da jeg var barn, gikk sakte og var dårlig i all idrett. Hvis jeg hadde på klær jeg syntes så bra ut, men ikke var behagelige å ha på seg, var dette veldig plagsomt. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til flere personer samtidig, og intriger var et mareritt, forteller hun.

Den gangen, da Brattland var barn, tenkte hun bare: Dette måtte jeg overleve.

- I ettertid skjønner jeg at det var veldig vanskelig for meg. Lyder av stoler i klasserommet som ble flyttet, var en plage. Musikk, støy, lyset på skolen syntes jeg var veldig forstyrrende.

- Jeg følte jeg var fundamentalt annerledes, uten at jeg kunne sette fingeren på hva det var. Men jeg har jo gått på skolen, jeg har familie og ser passe normal ut. Likevel: følelsen av å være fundamentalt anderles vil også naturlig nok gi en følelse av å være utenfor.

- Det er jo ikke slik at jeg tenker at alle rundt meg burde ha skjønt at jeg har Aspergers. Men på skolen ble jeg mobbet, og jeg fikk beskjed om jeg kunne endre meg, og tilpass meg mer. Og jeg prøvde jo det.

- Skulle du ønske at du fikk diagnosen da du var barn?

- Jeg er usikker på det. Jeg følte meg annerledes hele tiden, men det er jo noe med det å få dette stadfestet. Det heter autismespekterforstyrrelse. Det plager ikke meg nå når jeg er 40 år, man kan gjerne kalle meg forstyrret, men jeg vet ikke om det ville være greit da jeg var 11 år. At helsevesenet hadde definert fungeringen i hjernen min som forstyrret, sier hun.

- Men jeg tror jo likevel at tidlig diagnose er et gode. Jeg håper at man etter hvert kan gå bort fra denne patologiske modellen og at ikke alle som ikke passer inn i vår lille boks, må betegnes som forstyrret, sier hun og fortsetter:

- Det er jo flere som får nevrodiagnoser nå enn før. Da jeg gikk på barneskolen, kan jeg huske kun et barn med en nevrodiagnose. I dag er det mange flere. Så i dag er vi en stor gruppe "forstyrra" individer, smiler hun.