Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Kvinne,trist,tankefull.jpg

Bipolar lidelse, å leve med

NHI.no

Da Marit (32) ble innlagt på Reinsvoll i 2010, hadde hun hatt store problemer i over ti år. Blant diagnosene hun hadde fått, var depresjon, angst og sosial fobi.

- Da jeg ble innlagt, var jeg veldig frustrert. Jeg skjønte ikke hva som var galt med meg, sier Marit.

Denne gangen fikk hun omsider svaret som fikk alle brikkene til å falle på plass; bipolar lidelse 2. Bipolar lidelse 2 blir ofte oversett. Det blir anslått at tre til fire prosent av befolkningen har bipolar lidelse 2. I gjennomsnitt stilles diagnosen bipolar lidelse ti år etter symptomdebut.

- Tidlig utredning er noe Bipolarforeningen Norge synes er veldig viktig. Det kan spare mennesker for mye smerte. Det kan sikkert spare liv også, sier Marit.

Hun tror selv hun kan ha hatt det siden 17-18-års alderen. De store problemene startet da hun flyttet hjemmefra, i 20-års alderen.

- Et av problemene mine var at jeg ikke forsto hvorfor jeg alltid var så oppspilt. Derfor fikk jeg sosial angst og brukte rusmidler for å takle humørsvingningene. Det fungerte ikke særlig bra, sier Marit.

Fra hun var 21 til hun ble 22 brukte hun mye alkohol og amfetamin.

- Amfetamin er veldig farlig, særlig for bipolare. Det forsterket den selvdestruktive adferden min, sier Marit.

Etter ett år flyttet hun hjem til foreldrene på Lillehammer igjen. Da kom den første alvorlige depresjonen. I kjølvannet fulgte flere alvorlige episoder.

Sosial angst og rusmidler

- Jeg forsto at det var noe med meg som ikke var som det skulle. Det var veldig frustrerende. Mange forsøkte å hjelpe meg, men hver gang jeg prøvde noe nytt eller prøvde medisiner, så feilet jeg. Gang på gang. Det var veldig vondt. Jeg følte meg mislykket. Jeg forsto ikke vitsen med å være her, siden jeg bare var et problem, sier Marit.

Selv om det er tungt å vite at sykdommen er kronisk, føler hun selv at hun har falt mer til ro etter å ha fått diagnosen.

For å lære å håndtere sykdommen bedre, har hun blant annet vært på kurs.

- Det handlet mye om å få oversikt over hvordan sykdommen arter seg. Vi laget livslinjer som vi brukte som hjelpemiddel, og ut i fra dem lærte jeg når jeg måtte passe ekstra godt på, og hva som trigger meg. Det var en grunn til at jeg tok de dårlige valgene. Hvis jeg skal gå og tenke på alt jeg har gjort, blir det bare verre, sier Marit.

- Følte meg mislykket

- Jeg var inne i psykiatrien i flere omganger. Jeg kom alltid tilbake dit og skjønte ikke hvorfor jeg ikke klarte å skjerpe meg. Antidepressiva gjorde det bare verre. Jeg ble veldig oppstemt og fikk voldsomme humørsvingninger. Etterpå gikk det rett ned. Jeg ble utslitt av det, sier Marit.

I flere perioder brukte hun rusmidler som selvmedisinering. Det førte til at sykdommen - og livet - ble enda verre.

For de rundt var det vanskelig og forvirrende å se på hva hun gikk gjennom.

- Det var nok en lettelse, særlig for foreldrene mine, da jeg fikk diagnosen. De visste aldri hva jeg kunne finne på. Plutselig var jeg borte. De så på meg at jeg var syk, men de visste ikke hva de skulle gjøre. Nå har de fått noe håndfast å forholde seg til, og de har vært på kurs for å lære om sykdommen. Fremdeles er det slik at jeg alltid må ha telefonen min på, og jeg må alltid svare. Hvis ikke blir mamma veldig redd, sier Marit.

Må alltid svare på telefonen

Sykdommen har også hatt stor innvirkning på det sosiale livet hennes.

- Vennene mine ble lei. Det var alltid noe med meg. Dette ble også lettere etter at jeg fikk diagnosen. Det, og det at jeg er mer åpen om det i dag. At jeg ikke føler at jeg har noe å skamme meg over. Jeg isolerte meg i en periode, særlig i starten av 20-årene. Jeg ble veldig ensom. Nå som jeg har fått igjen litt selvrespekt, har jeg valgt å være åpen om sykdommen. Jeg skjelver på hendene fordi jeg er så oppspilt og jeg prater masse, men jeg har sett at det kan være en ressurs også. I dag er det sosiale livet mitt veldig bra. At jeg kan snakke om sykdommen, at vi kan le av det, og tulle med det, er kjempeviktig, sier hun.

Typisk for bipolar lidelse 2, er perioder med alvorlig depresjon, og perioder med hypomani. Dette er en lett manisk tilstand.

- Den har flere positive sider enn en ren manisk tilstand har. Du blir mer pratsom, snakker fortere, trenger mindre søvn... Jeg har hatt endel slike episoder, men bare èn manisk episode. Da ble jeg spurt om jeg hadde tatt narkotika, og det hadde jeg ikke, sier Marit.

Vennene ble lei

Mange liker opplevelsen av hypomani. Det gjør ikke Marit.

- Jeg synes ikke det er så deilig som mange andre synes. Noen dropper medisiner fordi de savner følelsen av å være hypoman. Jeg blir mer sliten. Jeg har mange ideer, men jeg får ikke fullført dem. Det blir vanskelig å gjøre lekser og vanskelig å konsentrere seg, sier Marit, som er i ferd med å ta master i helse-, organisasjons- og kommunikasjonspsykologi.

For å holde sykdommen i sjakk, kreves mer enn medisiner. Du må også leve et regelmessig liv, være forsiktig med alkohol, ikke ta nattarbeid, og passe på at det ikke blir for mye å gjøre.

-For meg er forelskelse en utløsende årsak. Så jeg kan ikke bli forelsket. Det går jo ikke, smiler Marit.

Hun opplever sjelden å gå direkte fra det ene ytterpunktet til det andre.

- Jeg har normale perioder innimellom. For min del er utviklingen gradvis, men andre kan oppleve brå svingninger. Jeg har hatt et mønster der jeg er hypoman om høsten og frem mot jul. Så snur det, og etterhvert blir jeg deprimert, sier Marit.

Kan ikke bli forelsket

Hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus tre ganger. En gang var innleggelsen planlagt. De andre innleggelsene var akutte. En av dem var en tvangsinnleggelse.

- Det var helt greit å bli tvangsinnlagt. Det var ikke dramatisk. Det jeg forbinder med å bli innlagt, er at det er veldig trygt, sier Marit.

Det siste året har hun brukt en kombinasjon av en lav dose med antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner.

- Det fungerer veldig bra. Det er ikke så mange bivirkninger heller. Jeg er litt mer glemsk, det er alt, sier hun.

Første gang hun fikk medisiner mot sykdommen, var da hun fikk diagnosen.

- Jeg syntes at det ble så mange medisiner at jeg sluttet med alt. Uten å si det til noen. Å godta at jeg må bruke så mye medisiner resten av livet, har vært en prosess. Det er veldig vanskelig å forestille seg at du skal føle annerledes på grunn av noen piller. Nå er det bare rutine å ta medisinene, sier Marit.

Før hun begynte med medisinene, var det mange tanker som meldte seg. Hun var redd for å legge på seg, og for hva de ville gjøre med henne.

- Jeg følte at jeg ikke kunne bli "ekte" hvis jeg tok medisiner. Etterhvert ble jeg så deprimert at jeg tenkte det ikke spilte noen rolle. "Hvis det kan hjelpe meg i gang, kan jeg bare bli en maskin". Så lenge jeg kan fungere og være der for datteren min. Dessuten ville jeg gjerne bli litt følelsesløs, sier Marit.

Heldigvis viste frykten seg å være ubegrunnet. Hun ble ingen følelsesløs maskin.

- Jeg føler at jeg er meg selv. Jeg har fortsatt et ganske intenst følelsesliv. Jeg føler meg ikke flat, følelsesmessig. Jeg er bare litt mer innenfor normalen, og har bedre muligheter til å takle det.

Hun har også fått mye hjelp via samtaleterapi. I dag går hun ikke fast til psykolog, men hun har en kontaktperson. En hun kan snakke med hvis behovet melder seg, eller hvis hun har behov for å bli innlagt.

- Det hjelper å vite at jeg har et sikkerhetsnett rundt meg. Det har jeg også i de rundt meg. Jeg vet at jeg kan be om hjelp, og at de forstår, sier Marit.

Tvangsinnlagt

kvinne krever nøye oppfølging og behandling. Ubehandlet er det en betydelig risiko for utbrudd av psykose i svangerskapet og særlig like etter fødselen. For Marit var året da hun var gravid, og året etter, de mest harmoniske årene hun har opplevd.

- Når du får barn, er det fryktelig når du ikke klarer å unngå depresjoner eller hypomani. Jeg føler sterk skyld og skam. Jeg er en mamma, jeg kan ikke holde på slik. Men ofte har jeg tenkt at om jeg ikke hadde blitt mamma, er jeg ikke så sikker på at jeg fortsatt ville vært her, sier Marit.

Hun har et veldig godt forhold til datteren og har klart å skjerme henne fra de mest vanskelige periodene.

- Jeg forsøker å være så ærlig som mulig på hennes premisser. Jeg er kanskje ikke alltid stabil og flink til å organisere, men vi er flinke til å snakke sammen. Jeg tror at det å være flink til å snakke om følelser, kan være viktig for henne også senere i livet, sier Marit.

- Jeg er en mamma, jeg kan ikke holde på slik

Fra tid til annen kan vi lese eller høre om kunstnere som blir veldig kreative og får utrettet mye spennende i maniske faser - eller vi hører om kunstnersjelen. Marit er ikke helt enig i denne fremstillingen.

- Det går fortere i hodet, og du kan få utrettet mye i maniske faser, men det er en veldig romantisk måte å se det på. Det er ikke så romantisk. Jeg må le litt av det. Det blir så selvhøytidlig. I USA er det nesten slik at du må være bipolar for å bli en god kunstner. Du får flere gode ideer, og du får utrettet mer når du ikke er deprimert. Det skal likevel sies - det gir litt trøst å høre om kjente personer som var bipolare. Den siste tiden har det vært mye mer interesse for de positive sidene ved bipolar lidelse. Mange gruer seg for å ansette noen som kommer til å bli sykemeldt i perioder, men på den andre siden er dette personer som kan få veldig mye gjort i andre perioder. Det blir for dumt at mennesker som har så mye å gi, ikke skal få jobbe. Jeg kjenner mange som jobber masse frivillig, men som ikke får en "ordentlig" jobb på grunn av sykdommen. Det virker litt urettferdig, sier hun.

Selv har hun ikke vært mye sykmeldt, selv om hun hele tiden har hatt en deltidsjobb ved siden av studiene.

Å leve med bipolar lidelse

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon