Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Dataspill

Dataspillavhengighet, å leve med

NHI.no

Da Petter (23) kjøpte spillet Everquest for fem år siden, hadde han ingen anelse om hva slags spill det var. En måned brukte han på å forstå spillet, før han omsider kunne logge seg på nettet. Han var spent på endelig å få prøve spillet, et online rollespill hvor man spiller med andre brukere i hele verden.

- Det viste seg å være et helt utrolig spill. Det var det første MMORPG (Massive Multiplayer Online Role Playing Game) spillet med suksess. Det var en helt utrolig verden, med tusener av andre spillere. Det var slutt på å spille alene. Jeg fikk masse venner i spillet, vi gjorde oppdrag og diskuterte neste trekk sammen.

Spillet ble fort en svært sentral del av hverdagen. Faktisk så viktig at det var det eneste han hadde lyst til å gjøre, og ofte det eneste han gjorde, når han da ikke sov, spiste eller var på skolen.

Når han ikke spilte, kretset tankene likevel rundt hva som skulle bli hans neste trekk online.

- Jeg kunne sitte på skolen og planlegge hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem og endelig kunne logge meg på. Jeg fikk problemer med å konsentrere meg i timene, fordi tankene mine kvernet så mye rundt spillet, sier Petter.

Fikk konsentrasjonsproblemer

Familien og vennene til Petter ble bekymret ettersom månedene gikk. Petter tilbrakte all sin fritid foran skjermen. Heller ikke vennene lyktes så ofte i å få ham bort fra spillet og ut i virkeligheten. Petter kunne ikke fordra maset deres.

- Det var noe av det verste jeg visste. Endelig hadde jeg noen minutter for meg selv, da skulle jeg gjøre det jeg elsket mest, sier han.

Hatet maset

Spillverdenen var trygg, en kjent og kjær plass. At han nettopp på denne tiden også fikk problemer med hørselen, og ble nesten døv på det ene øret, forsterket følelsen.

- Det føltes tryggere å være online enn å være ute i virkeligheten. Å ikke høre hva folk sa, var en ny situasjon for meg. Jeg var veldig usikker, og når jeg i tillegg fikk slengt kommentarer om at jeg var dum etter meg, fordi jeg misforstod hva folk sa, gjorde ikke det saken bedre. En gang fikk jeg faktisk juling fordi jeg hadde misforstått noe som ble sagt. Da var det bedre å sitte hjemme og lese teksten på Pc-en.

Et trygt sted å være

Petter syntes fortsatt det var hyggelig å bli invitert på kino eller fester, men tanken på å gå glipp av muligheten til å komme til neste brett, fikk ham som regel til å takke nei. Han spilte etter hvert en liten rolle i sitt eget sosiale liv, men i spillet ble han mektig. - Jeg kom så høyt opp i gradene at jeg fikk være med på såkalte "raids". Ofte var det slik at jeg bestemte hva 30-40 andre spillere skulle gjøre. Da følte jeg at jeg utrettet noe.

Petter ble rasende da broren hans en gang konfronterte ham med at han var avhengig av spillet. I dag innser han at broren hadde rett. Flere år gikk med til å pleie den virtuelle virkeligheten, fremfor den virkelige verden.

Var avhengig

- Jeg kom frem til at hele spillet bare dreide seg om tall. Skulle du bli mektigere og komme til et høyere brett, så måtte du få en høyere poengsum. Skulle du ha et nytt våpen, så måtte du få flere poeng, uansett hva du ville oppnå, var det du trengte et nytt tall. Til slutt var det bare vennene jeg hadde online som holdt meg der. Når de etter hvert mistet interessen, så gjorde jeg det samme, forteller Petter. 

Bare tall

Til tross for at all hans fritid i flere år gikk med til spillet, er han ikke sikker på om han angrer på tiden han har brukt til å spille.

- Jeg hadde det vanskelig på den tiden, og de vennene jeg hadde var ikke så gode venner tross alt. Flere av dem jeg møtte online, er blant mine beste venner i dag, og da tenker jeg ikke først og fremst på online-venner. Men jeg skulle ønske jeg kunne samlet meg og brukt like mye tid til studiene, som jeg brukte på å spille. Da hadde jeg nok gjort det svært godt.

Angrer ikke

Petter anser ikke seg selv som avhengig av onlinespill lenger, men han spiller fortsatt. Nå er det nye onlinespill som gjelder.

- Nå spiller jeg fordi jeg ikke har noe annet å gjøre. Jeg prioriterer venner, skolearbeid, trening og andre aktiviteter først. I forrige uke tror jeg at jeg brukte fem timer totalt til å spille. Jeg kan ikke si at de nye spillene fenger meg på samme måte som det første gjorde, sier Petter. Men fortsatt foretrekker han store sosiale tilstelninger på nettet, fremfor i virkeligheten.

Bedre enn virkeligheten

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon