Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

sorg

Etter selvmordet

NHI.no

Da Laila Berg Nesset ikke kunne finne mannen sin hjemme, trodde hun først at han hadde reist for å besøke søsteren sin. Men da hun fortsatt ikke hadde hørt noe fra ham etter å ha kontaktet familie og slekt, ble hun redd og ringte politiet.

- Jeg trodde at han kanskje hadde gått seg en tur, og at han var lei seg eller hadde fått et illebefinnende. Jeg ville dra for å lete etter ham, men politiet insisterte på at jeg ikke skulle gjøre det. De sa at de skulle komme hjem til meg om ti minutter, og de gjorde faktisk det, sier Berg Nesset.

Foreldrene til Berg Nesset kom hjem til dem. Ikke lenge etter hadde politiet funnet mannen hennes. Mannen som hun hadde to barn med, og som hun hadde vært gift med i 21 år, hadde begått selvmord.

- Du kan ikke tro det. Det er så forferdelig og sjokkerende at du umulig kan forestille deg noe sånt, sier Berg Nesset.

Hun hadde ingen mistanke om at ektemannen slet. Han hadde aldri sagt noe som kunne tyde på at han hadde tanker om selvmord. I ettertid har hun lett desperat i minnet etter tegn på hva som skulle skje, men selvmordet kom som lyn fra klar himmel.

Midt i fortvilelsen og sjokket over å ha mistet ektemannen, måtte hun straks konsentrere seg om guttene sine. Politiet ønsket å gå inn i skolen for å hente ut de to sønnene på 11 og 12 år, fordi de var redde for at ryktene om farens død skulle nå guttene før de rakk å komme seg hjem. Men Berg Nesset fryktet at det ville bli en større påkjenning for dem å bli hentet på skolen av politiet, uten at de visste hvorfor.

- Da ville de jo straks skjønne at noe var galt. Jeg ønsket at de skulle reise hjem med bussen slik som de pleier å gjøre, slik at jeg kunne fortelle dem her hjemme hva som hadde skjedd, sier Berg Nesset.

Den yngste sønnen kom med bussen. Men den eldste sønnen hadde mistet busskortet sitt og ringte fra skolen og spurte om noen kunne hente ham, og om noen av skolekameratene hans kunne sitte på. Da moren sa at hun kunne hente ham, men at ingen andre fikk sitte på, syntes sønnen det var rart. I forvirringen spurte hun faren om han kunne hente sønnen for henne.

- Faren min er en klippe, og en veldig sterk mann. Men da jeg spurte ham om dette, så han lenge på meg, og det gikk opp for meg hva jeg spurte ham om. "Selvfølgelig kan jeg hente ham, men da må du være med meg", sa han. Først da skjønte jeg hvor vondt det ville være for min far å møte barna og ha med seg et slikt budskap, sier Berg Nesset.

Politiet ville hente sønnene

- Politiet var veldig reflekterte og dyktige, men jeg er glad for at barna fikk komme seg hjem, før de fikk vite noe, sier Berg-Nesset.

Nest etter å få beskjeden om selvmordet, var det å formidle dette til sønnene, det vondeste og sterkeste hun har gjort.

- Å fortelle barna sine noe sånt, river i deg hele livet. Det er så tungt og forferdelig, sier Berg Nesset.

Den yngste sønnen reagerte spontant og begynte å gråte da han fikk beskjeden. Den eldste reagerte ikke. Han bare satt der. Det var enda en stor påkjenning for henne.

Politiet spurte om hun ville ha krisehjelp, men hun sa nei.

- Jeg tenkte at det var ingen som kunne bringe mannen min tilbake til livet uansett. Politiet insisterte på at jeg trengte krisehjelp, og tilslutt sa jeg at de fikk hente en prest da. Noe som er rart, ettersom jeg ikke er spesielt kristen. Men den presten hjalp meg veldig, sier hun.

Ingen kan bringe ham tilbake

Politiet la også igjen et et kort med telefonnummeret til en psykolog. Det kortet gjemte hun lenge, men hun brukte det aldri.

- En stund trodde jeg at jeg måtte bruke det for å få hjelp til den eldste sønnen min. Men sent på kvelden fikk vi et øyeblikk for oss selv, og da kom reaksjonen. Jeg tok han på fanget mitt, og vi tre satt og snakket og gråt sammen. Jeg tror nesten jeg gråt litt av lettelse over at han endelig reagerte også. En stund trodde jeg nesten det holdt på å gå galt med ham også. Du kan miste hodet av mindre, sier hun.

Mannen hennes hadde ikke lagt igjen noe brev. Det fantes ingenting som kunne forklare hvorfor han hadde gjort det. 

- Det er så fortvilt. Jeg tenker på hvordan han har hatt det, og hvordan du kan leve så tett på noen uten å ane at noe er så fatalt. Det er nesten som om noen drukner i hendene dine. Du blir så fortvilet over at du ikke har fått lov til å hjelpe. Han greide ikke å si noe om at han hadde det så vondt, men han greide å ta sitt eget liv, sier Berg Nesset.

Ingen forklaring

Den første tiden etter selvmordet beskriver hun som forferdelig. Midt oppe i alle tanker, sorg, fortvilelse og selvbebreidelser, måtte hun tenke på praktiske ting. Dessuten måtte hun forholde seg til resten av familien, venner, naboer og omverden. Begravelsen måtte organiseres, og hun bestemte seg raskt for å fortelle omverdenen hva som hadde skjedd.

- Det har blitt mer åpenhet rundt selvmord nå, men den gangen var det heller ingen vanlig måte å dø på. Jeg samlet alle naboer og venner hjemme, for å forsikre meg om at alle fikk rede på nøyaktig hva som hadde hendt. Dessuten fortalte jeg om det på skolen, i idrettslag, for resten av familien... Det er mange systemer du er involvert i, sier Berg Nesset.

Samlet og informerte alle

Selv om det var en påkjenning å fortelle det til så mange, er hun veldig glad for at hun gjorde det slik.

- At vi greide å snakke om det, førte til at andre tok kontakt med meg etterpå. De kunne fortelle at de ikke hadde visst hvordan de skulle forholde seg til oss, og var usikre på om de våget å ta kontakt eller besøke oss. Ettersom vi fortalte så åpent om det, turte de. Mange etterlatte ved selvmord opplever at folk trekker seg unna, men vi var heldige. Folk slo ring rundt oss, og mange kom hjem til oss for å vise sin medfølelse. Ingen kunne endre det som hadde skjedd, men når du er så sårbar og ikke ser noen vei videre, så betyr det veldig mye at folk viser nærhet, sier Berg Nesset. 

Mange har spurt henne om hun er sint på mannen, for det han gjorde mot henne.

- Jeg hadde en veldig snill mann. Det kan være vanskelig å være sint på et så snilt menneske, men jeg har nok også vært litt sint. Vi hadde et godt ekteskap, kanskje litt bedre enn gjennomsnittet, trodde jeg. Vi kranglet sjelden, selv om det hendte vi var uenige. Jeg sliter mye med å spekulere på hvorfor han tok sitt eget liv, sier hun.

Folk slo ring rundt familien

Sammen med spørsmålene kom hverdagen og de praktiske utfordringene.

- Barna fikk helt andre forutsetninger, og økonomien ble trangere med bare en inntekt. Ville jeg klare å beholde huset? Jeg har måttet jobbe mye for å få alt til å henge sammen. Det betydde også at jeg fikk mindre tid med barna, men jeg ville gi barna de beste forutsetningene som nå var mulig, sier Berg Nesset.

Hun var veldig bekymret for at barna skulle komme skjevt ut, som følge av tragedien.

- Det tok flere år før jeg våget å ha tillit til omverdenen igjen. Du blir sviktet også. Da skal det mye til å våge å involvere seg med noen på nytt. Men du er og redd fordi du selv sliter, sier Berg Nesset.

Sviktet

Hun har brukt mye krefter på å skaffe familien en plattform igjen. Hun stablet seg på bena og begynte å bake igjen, for at barna skulle kjenne bakeduften i huset. Hun ordnet seg og kom seg ut, for at barna ikke skulle oppleve å miste mor også. De dro ut i skog og mark på 17. mai for å slippe minnene og hurraropene, og de hadde et godt nettverk av venner og familie som de ble invitert på middager til, reiste på turer sammen med, eller fant på andre ting de kunne dele sammen.

- Om ikke jeg hadde greid å stable meg på beina igjen og få litt glede inn i livet til barna mine, hva ville de vel hatt da? Jeg tror nok at tapet ville preget dem mer i dag, om jeg ikke hadde klart det. Det var så godt å se at de kunne glemme sorgen litt. Kanskje greier de seg likevel, tenkte jeg. Jeg måtte være så sikker på at det gikk bra med dem, sier hun.

I dag har det gått ni år siden mannen hennes tok selvmord. De siste to-tre årene har det gått ganske bra, men fortsatt har hun dager som er tunge å komme igjennom. Det har sønnene også.

- Som da den eldste sønnen min stilte på graven til faren i full gardeuniform, gjorde honnør, og sa at han skulle ønske pappa kunne sett han nå. Det var sterkt. Årene har vært fulle av slike opplevelser. Konfirmasjoner, høytider, alle anledninger da de skulle ønsket at faren hadde sett dem...

Kom seg på bena for barnas skyld

- Jeg ville ikke trodd det før, men jeg klarer å leve med det nå. Du blir aldri ferdig med det, men du finner en slags måte å leve med det på. Men du verden så mange ganger jeg har tenkt at nå orker jeg ikke mer. I dag har jeg det faktisk ganske bra. Jeg er engasjert som fylkesleder i den lokale LEVE-foreningen (Foreningen for etterlatte ved selvmord), og jeg har nylig fått en ny mann i livet mitt. Nå er barna så store, og de er ikke kommet skjevt ut. Kanskje er det derfor jeg endelig våger å ha ett liv igjen, og våger å ha tillit til noen andre der ute igjen. Selvmord er en ubeskrivelig smerte å leve med, og veldig mange etterlatte tar selv selvmord. Hvis jeg kan være noe for andre som går igjennom det samme som jeg har gjort, så er det veldig godt. Jeg vil gjerne gi dem som har det så forferdelig, litt mer tro på livet igjen, sier hun.

Etter selvmordet

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon