Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Anxious

Hypokondri, å leve med

NHI.no

Da Randi Fjeldstad (39) fikk datteren Ingeborg for fem år siden, var hun overlykkelig. Hun hadde aldri klart å forestille seg hvor fantastisk det var å få barn. En bekjent av henne fikk barn et halvt år tidligere. Hun fikk brystkreft og døde etter få måneder. Fjeldstad, som tidligere hadde reist verden rundt og ble regnet som en skikkelig tøffing, ble redd. 

- Jeg tenkte mye på den sorgen hun hadde. At hun nettopp hadde fått oppleve det mest fantastiske man kan oppleve, for så å dø, forteller Fjeldstad. 

 Randi Fjeldstad ble mer og mer opptatt av å holde seg frisk. Hun klemte og kjente mye på kroppen og leste alt som stod om kreft i avisene.

- Det var akkurat som å ha livet på konto, uten mulighet til å ta det ut. For meg var det bare kreft, jeg var veldig kreftorientert. Det er noe med skrekken over å få en slik melding. Marerittet med å få tid til å tenke alle de ekle tankene. Hvem skal ta over barnet mitt? Mannen min? Huset mitt? 

Livet på konto

Gradvis ble livet vanskeligere. I hverdagen var det ingen vits i å gjøre noe. Ingen vits i å bygge på huset, ingen vits i å slanke seg eller å jobbe. I de verste periodene stod hun opp om morgenen, leverte datteren i barnehagen og dro hjem og la seg igjen. Det hadde ingen hensikt å gjøre noe, hun skulle jo snart dø likevel.

- Jeg husker en gang jeg satt i badekaret. Jeg begynte å klemme på brystene mine, og så kom det blod ut fra brystvortene i forbindelse med at jeg ammet. Jeg ble lammet av skrekk, livredd for hva det kunne være. Etter en stund fikk jeg tak i søsteren min på telefonen. Hun ringte videre til legen for å høre hva det kunne være. Der fikk hun beskjed om at det neppe var noe, men siden jeg var så redd fikk jeg komme til mammografi på sykehuset. Alt var normalt. 

Skulle snart dø likevel

Hver eneste dag kretset tankene hennes rundt død og begravelse, og hun følte seg elendig. Lege var hun redd for å ta kontakt med. Redd for at hennes verste mareritt skulle bli en sannhet, at hun skulle få beskjed om at hun hadde kreft. Til slutt tok hun mot til seg og fikk time til legen hun hadde gått til under hele svangerskapet.

- Jeg sa forsiktig til legen at jeg brukte mye tid og krefter til å bekymre meg over helsen min, men at jeg ikke visste helt hva det var. "Alle kan ha en dårlig dag. Du får ta deg en runde rundt huset når du har det slik", var svaret jeg fikk, sier Fjeldstad.

Gråtende og fortvilet gikk hun ut fra legekontoret. Å komme tilbake etter en måned for å si at hun fortsatt følte seg dårlig, turte hun ikke. 

Gråtende ut fra legekontoret

Overfor datteren var hun veldig overbeskyttende. Å være borte fra henne var vanskelig, og var hun lenge borte, ble det ekstra tøft. Skulle noen passe datteren, fikk de alltid lange formaninger om alt som skulle og ikke skulle gjøres. Telefonen til barnepasserne fikk heller ikke mye fred. Hun turte nesten ikke å lese avisene. Var det helsestoff der, måtte hun kjenne etter om hun hadde de samme symptomene som det ble skrevet om.

- Jeg husker at jeg leste i BA om et virus som ble spredt i luften. Å nei, tenkte jeg. Nå kan jeg ikke gå ut heller, ler Fjeldstad. 

Turte ikke lese avisene

Fjeldstad bestemte seg for å bytte lege. Hun bestilte time hos den nye legen og fortalte ham hvordan hun hadde det.

- Sånn skal du ikke ha det, sa han til meg. Så sa han at han skulle prøve å ordne med time hos psykiater eller på en hypokonderklinikk. Hæ? Tenkte jeg, jeg er da ikke hypokonder? Men så tenkte jeg at bare jeg fikk hjelp, så var det greit. Jeg ville bare leve et normalt liv. Bare det å vite at jeg skulle få hjelp, gjorde at jeg følte meg bedre, forteller Fjeldstad. 

Byttet lege

Gjennom 16 timer over et år gikk hun til behandling hos psykiater Ingvard Wilhelmsen ved hypokonderklinikken på Haraldsplass. Alle timene ble tatt opp på bånd som hun fikk ta med seg hjem, og hun fikk lekser hver gang.

- Den første timen snakket vi om alt og ingenting, og jeg tenkte at det ikke hadde noe med plagene mine å gjøre. Så begynte Wilhelmsen å lage en tegning. Skal dette hjelpe? Tenkte jeg. Senere skjønte jeg at det gjorde det. Han fant ut at det var Ingeborg som var årsaken til at jeg hadde fått helseangst. Det var veldig godt å få høre hvorfor jeg hadde fått det, og i dag ser jeg også at det er en logisk grunn. Jeg måtte jo holde meg i live nå.

"Du krever noe av deg selv som er umulig, nemlig å holde deg i live til du er minst 80," sa Wilhelmsen til meg. 

Hypokonderklinikken

Hjemmeleksene gikk blant annet ut på å være mer borte fra Ingeborg. Under timene ble hun hele tiden stilt til veggs.

- For hver time jeg hadde, følte jeg at jeg fikk tilbake mer av den logiske tenkeevnen. Wilhelmsen spurte meg for eksempel om hvor mange jeg egentlig trodde døde av kreft. Når man tenker slik på det, skjer det noe i hodet. Jeg fikk også veldig klare beskjeder. "Du er jo helt på jordet," kunne han si. For meg var det godt å høre ting så direkte. Han spurte også om hva jeg skulle bruke livet til, mens jeg ventet på å få kreft. Man møter seg selv i døren. Jeg begynte å tenke. Skal jeg være en av dem som tror de får kreft bare av å gå ut døren, eller skal jeg leve?

- Det var veldig godt å ha alle samtalene på bånd. Var det noe jeg lurte på, var det bare å gå tilbake og lytte til det som ble sagt. Nå orker jeg ikke å høre på båndene lenger. Jeg skal spille dem i 50-årsdagen min, slik at alle kan le seg i hjel, smiler hun. 

- Helt på jordet

I dag har Randi Fjeldstad vært frisk i et og et halvt år. Hun er fortsatt redd for at noe skal skje med datteren, men er helt normalt engstelig. Slik alle er. 

Hun engster seg ikke lenger, men kan reise på tur og kose seg, uten å bekymre seg for Ingeborg. 

- Jeg vil ikke fremstå som en nervebunt. For det er jeg ikke. Det høres kanskje banalt ut og er noe jeg selv fnøs av tidligere, men å få angst er noe som kan skje alle. Nå er jeg en erfaring rikere, og det er akkurat som om man vil ha mer ut av selve livet.

- Forresten, du må bare si ifra hvis du skal skrive om andre sykdommer en gang. Det kan jo være jeg har dem også, ler Fjeldstad. 

Når tøffe jenter blir redde for å dø

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon