Diabetesmedisin bremser utviklingen av Parkinsons sykdom

Lixisenatid er en glukagonliknende peptid-1 reseptor agonist (GLP-1-RAs) som brukes i behandlingen av diabetes og i den senere tid også av fedme. En rekke studier har vist en sammenheng mellom diabetes og Parkinsons sykdom¹. Personer med diabetes har rundt 40 prosent økt sannsynlighet for å utvikle Parkinsons sykdom. Og personer som har både Parkinsons og diabetes,  har ofte en raskere progresjon av symptomene enn de som kun har Parkinsons.

Dyrestudier tyder på at noen GLP-1-medikamenter kan forsinke utviklingen av symptomer ved Parkinsons sykdom². Mindre studier har funnet at GLP-1 preparatet exenatid kan gjøre det samme hos mennesker^3-4.

I en studie publisert i New England Journal of Medicine⁵ undersøkte franske forskere effekten av lixisenatid versus placebo blant 156 personer med milde til moderate symptomer på Parkinsons sykdom. Alle stod på standardbehandling mot Parkinsons som levodopa og andre medikamenter.

Etter 12 måneder var symptomene til kontrollgruppen forverret, mens symptomene hos de som tok lixisenatid, var uendret. Ulempen var bivirkninger. Kvalme forekom hos nær halvparten og 13 prosent hadde hyppige brekninger.

Det er foreløpig uklart om denne effekten vedvarer. Historien viser at mange behandlinger er forsøkt mot Parkinsons sykdom, men som på sikt har vist seg å ikke virke.

Eksperter tror dette er en klasseeffekt, at også andre GLP-1-RAs vil kunne demonstrere en slik effekt⁶. Lixisenatid er et eldre medikament og nyere GLP-1-RAs har færre bivirkninger.

Og hva er virkningsmekanismen? Vi vet at GLP-1-RAs demper inflammasjon. Kanskje virker de ved å forebygge det vedvarende tapet av dopaminproduserende nevroner som er sentral i sykdommens progresjon. Foreløpig vet man ikke, men nye studier er på gang.