Snølopper

Ofte blir de fanget i skiløyper og gir en egen mørk fiolett farge i sporene. Spretthalene har ingenting med de ekte loppene og gjøre. De biter heller ikke mennesker og kan ikke forårsake sykdom om små barn skulle komme til å spise dem sammen med litt snø.

Spretthaler er små leddyr som er nært beslektet med insektene. Mange regner dem også med til insektene. Om sommeren finner vi dem nede i jorda, på jordoverflaten, på trestammer, steiner og lignende. De er sjelden lengre enn tre millimeter, og det er derfor få som legger merke til dem selv om de kan finnes i tettheter på 10.000 dyr per kvadratmeter.

Før spretthalene dukker opp på snøoverflaten har de foretatt vinterlige vandringer fra jordoverflaten oppover i snøen. Det er lite å spise i snøen og vandringene har derfor lite å gjøre med næringstilgang. Mer sannsynlig er det at de flykter fra muligheten for å fryse inne i is om vinteren og drukne under vannsmeltingen på våren. Det er en lav dødelighet blant spretthaler på og i snøen. Det tyder også på at de er relativt trygge for predatorer og derfor ikke taper mye på snøvandringene sine.

Den mest tallrike ”snøloppa” Hypogastrura socialis er blåsvart og litt mindre enn to millimeter lang. Om sommeren finner vi den i granbarstrø på bakken. Når den kommer opp på snøoverflaten derimot, har den ikke bare endret tilholdssted men også adferd og utseende sammenlignet med sommerdyra. Noe lignende finnes også hos enkelte andre spretthalearter (blant annet Isotoma hiemalis). Den viktigste forskjellen i utseende er på springgaffelen, den strukturen som spretthalene bruker til å hoppe med. Vinterformen har flere tagger enn sommerformen, noe som kan hjelpe til å få feste i den glatte snøen. Vinterdyra av H. socialis er også mindre ”sosiale” enn sommerdyra. Sommerdyra lever sammen i tette ”grupper”. De skifter hud samtidig og leter etter mat samtidig. Vinterdyra, derimot, beveger seg uavhengig av hverandre. Hvert dyr orienterer seg, hopper avgårde og lander ved å feste seg til snøen med en klebrig ”hudpose” som den vrenger ut fra endetarmen. Etter endt hopp orienterer den seg igjen før den går inn for et nytt hopp. Et dyr kan forflytte seg så mye som 200-300 meter i en retning per dag.

Ved å legge ut på vandring over snøen kan spretthalene krysse både vann og elver som de ikke kan komme over på sommerstid. De kan også ta seg fram til de første snøfrie flekkene og legge egg før overvintringstedet deres er bart. Dette kan gi dem to ukers lenger sommersesong. Den lite sosiale oppførselen til H. socialis om vinteren kan muligens forklares som en tilpasning til å forhindre innavl. Egglegging og befruktning skjer bare på våren etter en miksing av individer fra fjorårets grupper.