Flokkimmunitet

Flokkimmunitet oppstår når en betydelig andel av befolkningen blir immun mot en infeksjonssykdom, noe som nedsetter spredningen av sykdommen. Det betyr at sannsynligheten for at en infisert person kommer i kontakt med en person som ikke har hatt infeksjonen, er redusert til under det nivået som behøves for å opprettholde smitten (at reproduksjonstallet, R-tallet, er under 1). Risikoen for smitte fra person til person avtar. De som ikke er immune, blir indirekte beskyttet fordi det er mindre virus i omløp¹.

Andelen av befolkningen som må være immun for å oppnå flokkimmunitet, varierer fra sykdom til sykdom. En sykdom som er svært smittsom, som for eksempel meslinger, krever at mer enn 95 prosent av befolkningen er immun for å stanse spredningen av sykdommen og oppnå flokkimmunitet. Når andelen i befolkningen som er immune mot en infeksjonssykdom, er høyere enn denne terskelen², vil spredningen av viruset avta. Det kalles terskelnivået for å oppnå flokkimmunitet. Usikre estimater tyder på at terskelnivået for covid-19 er 60 til 70 prosent^3-4.

Flokkimmunitet kan oppnås etter gjennomgått infeksjon hos en stor nok andel av befolkningen eller ved vaksinasjon. Vaksinasjon skaper immunitet uten at man får sykdommen. Vaksiner har ført til flokkimmunitet mot smittsomme sykdommer som kopper, polio, difteri, røde hunder og andre smittsomme sykdommer.

Vaksinasjon

Flokkimmunitet bidrar til å beskytte også de som ikke kan vaksineres, som for eksempel immunsvekkede personer, fordi spredningen i befolkningen blir så lav. Samfunn med lav vaksinedekning kan ha utbrudd av sykdommer som lar seg forebygge med vaksine, fordi andelen som er vaksinert, eller som har hatt sykdommen, er under terskelnivået som behøves for å oppnå flokkimmunitet. Flere steder i verden har vi eksempelvis sett oppblussing av meslinger i miljøer der vaksinedekningen er lav. Motstand mot vaksiner innebærer en reell trussel mot å oppnå flokkimmunitet. I tillegg kommer at beskyttelsen fra en vaksine kan svekkes over tid, noe som krever gjentatte vaksinasjoner.

Et betydelig antall vaksiner er under utprøving mot SARS-CoV-2 viruset (november 2020). Tre av de vaksinene som ligger fremst i utprøvingen, er basert på mRNA-metoden, som er en ny metode i utviklingen av humane vaksiner. Metoden innebærer at en kort gensekvens av en liten del av viruset, et spikeprotein (piggene på coronaviruset) finnes i vaksinen. Når vaksinen er satt, vil kroppen starte å kopiere disse mRNA-kjedene. Immunsystemet oppdager denne "inntrengeren" og begynner å danne antistoffer mot disse fragmentene av viruset, noe som innebærer immunitet mot hele viruset.

Resultatene så langt tyder på at effekten av de mRNA-baserte vaksinene er over 90 prosent, noe som er klart høyere enn ved bruk av eldre metoder.

Naturlig infeksjon

Flokkimmunitet kan oppnås når et tilstrekkelig antall personer i befolkningen har gjennomgått infeksjonen og har utviklet antistoffer som beskytter mot fremtidig infeksjon. Når det gjelder covid-19-viruset, så vet vi foreløpig ikke om gjennomgått infeksjon gir immunitet og hvor lenge. 

Dessuten, skal vi basere oss på flokkimmunitet oppstått ved naturlig infeksjon, må vi over terskelnivået for flokkimmunitet på 60 til 70 prosent. Altså må langt over halvparten av befolkningen få sykdommen, noe som ved covid-19 innebærer en betydelig risiko for folkehelsen med et betydlig antall alvorlig syke og døde, og en overbelastet helsetjeneste. Derfor innebærer en vaksine en dramatisk bedring i utsiktene for pandemien.

Selv om forekomsten av viruset i befolkningen er lav når det er oppnådd flokkimmunitet, så kan fortsatt de som ikke er immune, få sykdommen. Flokkimmunitet reduserer risikoen for å få en sykdom, men forhindrer ikke at sykdommen kan oppstå hos ikke-immune personer.

Smitteforebygging

Foreløpig finnes ingen effektiv vaksine mot covid-19. Inntil en slik vaksine er på plass, må vi fortsette å beskytte oss mot coronaviruset ved å holde avstand, hyppig håndvask, bruke ansiktsmaske i anbefalte situasjoner og holde oss hjemme hvis vi er syke.