Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

kropp1

Anoreksi, å leve med

Anoreksi

NHI.no

I hjembyen følte anorektiske "Maria" at hun aldri var syk nok eller tynn nok til å få hjelp. Etter at hun flyttet til en ny by, fikk hun endelig hjelp. Men fortsatt kjemper hun for å spise, og hun er livredd for å ta for stor plass.

"Maria" (22) fikk anoreksi i 10-12 årsalderen. 

- Jeg var tynn og spiste lite også før jeg ble syk. Jeg fikk ofte kommentarer om at jeg var så tynn, og mange sa at de ønsket å være like tynne som meg. Å være tynn var noe jeg kunne kontrollere, og noe jeg visste var bra med meg selv, sier Maria.

En undersøkelse fra 1990-tallet viste at 180 000 voksne kvinner i Norge har, eller har hatt spiseforstyrrelser. Av disse lider 40 prosent av overspising, 35 prosent går under kategorien "uspesifiserte spiseforstyrrelser", 20 prosent lider av bulimi og fem prosent lider av anoreksi. Overspising er også den mest vanlige spiseforstyrrelsen blant menn. Maria lider av anoreksi og nevrosa restriktiv. Det vil si at hun spiser lite hele tiden, og ikke overspiser innimellom. Endel av de som har anoreksi overspiser og kaster opp noen ganger. En kort periode forsøkte Maria å spise litt for å unngå mas fra foreldre og venner. Da kastet hun opp eller overtrente for å kompensere for inntaket.

- Jeg tenker på mat og vekt 90 prosent av tiden. Etter å ha vært igjennom et behandlingsopplegg har det blitt litt bedre, for før tenkte jeg på mat og vekt hele tiden. Etter behandlingen har jeg klart å gi rom for mer. Jeg spiser litt mer enn før, og jeg er ikke så usosial som før, sier Maria.

Tenker på mat og vekt

Tankene som stadig kverner i hodet på den vevre jenta, dreier seg for det meste om hvor stor hun mener hun er, hva hun har spist, om det hun spiste var bra eller ikke, og hvor mye plass hun tar. Det er viktig å ikke ta mye plass.

- Jeg tenker at om jeg bare spiser mindre, vil alt bli bra. Da vil jeg bli en bra person, sier Maria.

Hun opplever både positive og negative sider ved spiseforstyrrelsene sine.

- Den er kjekk å ha og føles trygg på enkelte områder. Den minimerer følelser, gir meg en følelse av å være flink til noe, og mestre noe. Det negative er at spiseforstyrrelsene kan gjøre det vanskelig å være sosial. Du kan ikke gå på kino og bare drikke vann. Over tid blir du ganske innesluttet. I perioder hvor jeg ikke følte noe, kunne jeg trene masse og ikke spise noe. Da følte jeg meg flink. Jeg var tom og rolig inni meg, men jeg var også veldig sliten og usosial selv om jeg følte meg sterk, sier Maria.

Sliten, flink og tom

Da hun var på sitt sykeste, var hun veldig flink til å skjule kroppen sin med store klær og med mange lag med klær. Nå prøver hun å utfordre seg selv til ikke å skjule kroppen sin lenger.

- Jeg håper at andre oppfatter meg som snill, og som en person det går an å være sammen med. Jeg håper folk kan se at det går bra med meg nå. Men jeg innbiller meg at de jeg bor sammen med, synes at jeg er rar når jeg spiser. Jeg tror ikke andre ser det. For jeg er flink til å dekke over ting. Jeg vil late som jeg er frisk. Det er mye bedre å tenke at du er frisk og leve som om du er det, enn å tenke at du er syk og leve som om du er syk, sier Maria.

- Vil late som jeg er frisk

Selv om Maria er veldig tynn, tror hun selv at hun har en stor og klumpete kropp.

- Jeg skulle gjerne vært tynnere. Jeg tror jeg mener det. Selv om det er godt å være friere fra spiseforstyrrelsene, og ha mer energi. Men du må kanskje ta et valg, og jeg håper jeg har valgt rett i å spise. Det har ført til at jeg klarer å trene litt, at jeg klarer å gå på skole og være sosial. Det er nok mer positivt i det å spise litt, så jeg tror jeg har gjort et riktig valg, sier Maria.

Da Maria var 13 år, ble foreldrene og læreren hennes så bekymret over Marias vekt og spisevaner, at de sendte henne til legen. Maria nektet for at noe var galt. Det var først et par år senere Maria våget å åpne seg litt, og da var det gymlæreren hun snakket med. Gymlæreren kontaktet Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) og Pedagogisk-psykologisk-tjeneste (PPT), men Maria klarte ikke å snakke med dem.

På et møte i BUP fikk hun følgende beskjed: "Du er ikke så tynn, så vi kan godt vente litt med å tenke på behandling".

- De gjorde ikke noe før jeg begynte å kutte meg og mistet lysten til å leve. Før det var jeg ikke syk nok for dem, sier Maria.

Velger å spise litt

Etter at hun hadde fullført videregående skole, flyttet hun til en annen by for å studere. Kort tid etter at hun hadde startet livet og studiene i den nye byen, besvimte hun på bussen. Da hadde hun ikke spist på flere dager. Hun ble sendt til legen, og deretter rett til sykehuset. Der ville de ikke skrive henne ut før hun hadde kommet i gang med et behandlingsopplegg. Noen uker senere startet hun behandling på psykiatrisk sykehus. Der fikk hun kognitiv behandling. Kognitiv behandling vil si at man får hjelp til å endre tankesett og lære å tenke mer fornuftig rundt spiseforstyrrelsene.

Dagene besto av å spise måltider, drive med diverse aktiviteter, delta i gruppesamtaler og individuelle terapisamtaler. Maria ble der i 4 måneder, uten at hun gjorde noe for å bli bedre av spiseforstyrrelsene. Så skrev hun seg ut fra sykehuset. Ett og et halvt år senere prøvde hun på nytt. Denne gangen tok det ikke mer enn en uke før hun ga opp.

- Den tredje gangen fullførte jeg behandlingsopplegget. Da var jeg innlagt der i åtte måneder, sier Maria.

Hun ble skrevet ut fra sykehuset for et halvt år siden.

Innlagt i 12 måneder

- Det er mye av behandlingen jeg ikke var enig med dem i. Jeg skjønner at de må være veldig firkantede, fordi det er mange feller en behandler kan gå i. Men den siste gangen jeg var innlagt, ville jeg virkelig gjennomføre behandlingen og lære å spise vanlig. Jeg klarte å gjennomføre det fordi jeg stolte på de som jobbet der. Kanskje jeg trengte så lang tid for å klare det. For å gjøre det jeg ikke ville gjøre.

Hun syntes det var trygt å følge en kostplan, men likte ikke den hun fikk da hun var innlagt. Hun savnet å kunne velge matretter hun selv likte, og det å få lov til å ta del i utviklingen av en kostplan.

- Målet mitt har vært å lære å spise det jeg liker. Her måtte jeg både lære å spise, og lære å spise det jeg ikke liker. Derfor har jeg heller ikke klart å følge kostlisten etter at jeg ble skrevet ut, sier Maria.

Ville lære å spise normalt

Hun synes det er vanskelig å lage mat som er næringsrik nok, og hun tror selv at hun burde hatt mer trening i å følge en kostliste hjemme, før hun ble skrevet ut fra sykehuset.

- Jeg kan ting om mat, men jeg kan feil ting. Jeg vet hvor mye kalorier ulike matretter inneholder, men jeg kan ikke noe konstruktivt. Det hadde vært greit å ha mer kunnskap om kosthold generelt, sier Maria.

Møtet med helsetjenesten i hjembyen har hun ikke mye positivt å si om. Men helstetjenesten i studiebyen har hun en annen oppfatning av.

- Her har jeg opplevd at de faktisk bryr seg. At de vil deg vel. Hjemme fikk jeg aldri den følelsen. Der følte jeg at jeg aldri var syk nok til å få hjelp, sier Maria.

Var aldri syk nok til å få hjelp

Når hun spiser, kommer fortsatt tanker som "dette hadde du ikke trengt å spise", eller "hvor flott det hadde vært om jeg ikke spiste noe". Men hun vil spise, for hun vil klare å delta på studiene som betyr så mye for henne.

- Ofte prøver jeg å ikke tenke, men jeg 

 veldig mye. Da prøver jeg å holde ute de følelsene. Det er veldig sosialt å spise med venner, men samtidig kjemper jeg for å spise det jeg skal spise. Jeg kjenner at kroppen vokser, føler det nesten. Det kan være vanskelig å være oppmerksom på de rundt seg samtidig som du kjenner på disse følelsene. Tenk om de andre synes at jeg spiser for mye? Spiser jeg rett? Spiser jeg feil? Spiser jeg stygt? Jeg tenker mye på hvordan andre ser meg når jeg spiser, sier Maria.

Prøver å holde ut følelsene

I ettertid har Maria forstått at det i perioder har vært veldig vanskelig for familien hennes å se at hun har vært så syk. På det verste ble det så tøft for faren hennes, at han ble sykemeldt. Da hun gikk på videregående forhandlet foreldrene ofte med henne om at de skulle hjelpe henne med matteleksa dersom hun spiste et knekkebrød eller et eple. I julen forhandlet hun med broren om å være sosial en gang om dagen og sitte sammen med resten av familien rundt matbordet. Selv om hun bare spiste et knekkebrød.

- I dag er de mer avslappet, men den ene broren min vet at jeg ikke har det helt enkelt enda. Fortsatt hender det at jeg får anfall og at jeg ikke vil spise. Mamma ble tydelig skuffet da jeg var hjemme sist. "Du har da vært så lenge i behandling, også vil du fortsatt ikke spise kyllingen jeg har laget til deg?" De ser hvor mye jeg presser meg for å klare det. Men samtidig liker jeg ikke å spise nå heller, og jeg hater fortsatt kroppen min. Men for meg er studiene en gulrot. Jeg har kommet inn på et tøft studie, og det vil jeg ikke kaste bort. Gevinsten jeg får av ikke å spise, er så utrolig mye mindre enn den jeg får ved å spise, gå på skole og være med vennene mine, sier Maria.

Å leve med anoreksi (anorexia nervosa)