Forebygging og behandling av spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er et betydelig helseproblem i vestlige kulturer. Det rammer særlig jenter i tenårene og unge kvinner. Bedre tjenestetilbud og mer åpenhet om spiseforstyrrelser har ført til at flere ber om hjelp. Antall gutter og menn med spiseforstyrrelser synes stigende. 

Det er viktig at helsearbeidere i primærhelsetjenesten har fokus på tidlig oppdagelse og intervensjon ved mistanke om spiseforstyrrelse. Det å kunne forebygge utvikling av spiseforstyrrelser er viktig, men selv om det er utviklet mange metoder for forebygging av spiseforstyrrelser, er det fortsatt usikkert om dette kan redusere antallet som får en spiseforstyrrelse¹.

Forebygging i form av tidlig identifisering, forutsetter grunnleggende kunnskap om tidlige tegn på mulig spiseforstyrrelse uansett pasientens alder, og tidlig intervensjon er viktig for å redusere faren for utvikling av alvorlig sykdom. 

En systematisk oversikt fra 2017 konkluderer at det finnes en rekke lovende forebyggende tiltak rettet mot risikofaktorer for spiseforstyrrelser som inkluderer kognitive behandlinger.

En tidligere rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten baserer seg på seks systematiske oversikter og oppsummerer forskning om effekt av forebyggende og behandlende tiltak mot spiseforstyrrelser. Kunnskapsoppsummeringen skal være med og danne et pålitelig beslutningsgrunnlag ved anbefaling og utøvelse av praksis.

Resultatene av oppsummeringen viser følgende om forebyggende tiltak:

Samlet antyder forskning at skolebaserte tiltak, med undervisning og diskusjon om ulike temaer relatert til spiseforstyrrelser, ikke forebygger spiseforstyrrelser.

• Undervisning og diskusjon som fokuserer på medias påvirkningskraft, kan øke styrken til å stå imot press om kroppsfiksering og idealer.
• Undervisning og diskusjon som fokuserer på selvfølelse og mestring, kan bedre forholdet til kropp, atferd og selvfølelse.
• Ingen av tiltakene viste skadelig effekt.

Resultatene av oppsummeringen viser følgende for behandlende tiltak:

Samlet antyder forskning at psykoterapi bedrer bulimi, patologisk overspising og anoreksi.

• Psykoterapi virker klart bedre enn ingen behandling, venteliste for behandling eller kostråd alene.
• For anoreksi virker ulike psykoterapiformer like godt.
• For bulimi og patologisk overspising virker kognitiv atferdsterapi, som er spesielt utviklet for bulimi, bedre enn andre typer psykoterapi.

Samlet antyder forskning at antidepressive medikamenter bedrer bulimi.

• Det synes ikke å være forskjell i virkning mellom de ulike typene av antidepressiva.
• Antidepressiva virker ikke bedre på bulimi- og depresjonssymptomer enn psykoterapi, eller en kombinasjon av antidepressiva og psykoterapi, gjør.
• Frafall på grunn av bivirkninger er større ved behandling med antidepressiva enn med psykoterapi.
• Frafall - uten oppgitt grunn - er ikke større ved behandling med antidepressiva enn med placebo.

Samlet viser forskning ingen entydig forskjell i virkning mellom å behandle i eller utenfor institusjon.

• Det kan synes som om en høyere prosentandel blir friske, og at flere blir bedre ved behandling utenfor institusjon.

Vi mangler forskning om:

• Langtidseffekt av forebyggende tiltak mot spiseforstyrrelser.
• Det er mest kostnadseffektivt å behandle pasienter med spiseforstyrrelser i eller utenfor institusjon.

Konklusjonen i de systematiske oversiktene er i tråd med myndighetenes strategiplan mot spiseforstyrrelser, fagmiljøenes praksis og videre satsing. Ikke minst er det bred enighet om at videre forskning er nødvendig for å bidra til ny kunnskap om effektive metoder for å forebygge og behandle spiseforstyrrelser.