Skolevegring/ufrivillig skolefravær

Hva er skolevegring?

Når et barn eller en tenåring egentlig ønsker å gå på skolen, men ikke får det til på grunn av frykt/redsel av å være på skolen, betegnes dette som skolevegring eller ufrivillig skolefravær.

Ofte er det emosjonelt ubehag som barnet har erfart i tidligere faglige eller sosiale situasjoner på skolen, som ligger til grunn for redselen og som gjør at eleven motsetter seg å gå på skolen. 

Skolevegring forekommer forholdsvis hyppig. De anslås at rundt tre av 100 elever vegrer seg for å gå på skolen¹. Skolehverdagen til elever som strever består ofte i nederlagsfølelse, skamfølelse, manglende mestringsfølelse og opplevelsen av å falle utenfor².

Ufrivillig skolefravær/skolevegring må avgrenses fra skulking. Elever som skulker skolen, velger ikke å gå på skolen. De dropper skolen og forteller det ikke til foreldrene. Noen kan ha antisosiale trekk som gjentatt dårlig oppførsel, lyving og stjeling. De er ikke redde for å gå på skolen, slik som elever med skolevegring er det.

Den vesentlige forskjellen mellom skolevegring og skulking er altså at en elev med skolevegring selv ønsker å gå på skolen, men ikke klarer det grunnet emosjonelle vansker. De foresatte vet at eleven deres ikke klarer å gå på skolen. Elever som skulker skolen derimot, forteller som regel ikke sine foresatte at de dropper skolen fordi de prioriterer noe annet.   

Mulige utfordringer

Ifølge en spørreundersøkelse blant foresatte til elever som strevde med skolevegring, oppgav i overkant av halvparten at barnet var utsatt for mobbing³. Åtte til ni av ti foresatte som ble spurt, oppgav at barnet opplevde skolen som et utrygt sted å være. 

Så mange som én av én av ti elever på ungdomstrinnet oppgir at de ikke har noen venner på skolen. Disse opplever å stå utenfor skolens sosiale fellesskap.

Mye tyder på at forekomsten av nevrologiske sykdommer og/eller -utviklingsforstyrrelser, samt psykiske sykdommer er betydelig høyere blant barn med skolevegring enn hos barn som aksepterer skolen⁴. Eksempler på aktuelle tilstander er autisme, ADHD og angstlidelse.  

Mens mange barn med skolevegring fyller kriteriene for en nevrologisk eller psykisk sykdom, er det også mange barn som ikke gjør det. Men felles for de aller fleste elever som vegrer seg for å gå på skolen er et eller flere underliggende problemer.  

Hva gjør vi hvis barnet nekter å gå på skolen?

Mye handler om å finne ut hva som må til av tilrettelegging. For å vite hva problemet eller problemene er, er det viktig å inkludere både eleven, foreldrene, læreren, miljøarbeideren, skoleledelsen og eventuelt helsepersonell.  

Mens det er riktig og viktig med utredning hos barn der sykdom kan være medvirkende eller underliggende årsak, kan eleven hjelpes mens denne prosessen pågår. Det er viktig med et fungerende samarbeid av alle involverte parter, spesielt at eleven føler seg som del av fellesskapet, føler seg forstått og ivaretatt². 

Både foreldre, elever over 15 år, barnehager, skoler og andre tverrfaglige tjenester kan ta kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten ) for råd og veiledning. 

Ingen av de involverte sitter med løsningen alene. Med et godt samarbeid, der direkte dialog med eleven står sentralt og der det hentes inn kompetanse fra foreldrene, skolen og andre involverte etter behov, er det mulig å løse mange skolefraværssaker. 

Dessverre finnes det noen foreldre av elever med skolevegring som opplever fortvilelse og maktesløshet i møte med et system. God kommunikasjon mellom skolen, eleven og foreldrene, samt øvrige instanser, at partene er enige i tiltakene, og at det er rom for å endre strategi om nødvendig, er viktig for å lykkes.