Idrettsskader - Skihopping

Hvem er mest utsatt?

Skadeomfanget i skihopping er svært lavt. Sikkerhet har et høyt fokus i hoppsporten, og man har sett en kraftig forbedring de siste tiårene med tanke på å redusere helserisikoen.

Hopping har høyere risiko enn langrenn, men vesentlig lavere risiko enn alpine grener. Årsaken er at utforløperen har større hastighet enn hopperen når han faller. En hopper har fart på 90 km/timen på hoppkanten og der han lander er det flatt og fint. En utforkjører kan ha mer enn 140 km/t når han ramler, og en utforbakke er som regel langt fra slett.

Hvilke skader er vanligst?

Mange av de skadde angir at de gjorde feil på hoppkanten som medførte problemer i svevet og ubalanse i landingen. Feil ved bakken eller sterk vind er sjelden oppgitt som årsak til skadene, noe som tyder på stor ansvarsbevissthet hos rennledere og trenere.

Slagskader uten alvorlig konsekvens er den vanligste skaden, etterfulgt av sårskader. Antall sårskader ved sommerhopping er økende. Andelen indre hodeskader er klart synkende. Leddskader er vanlige, men oftest kreves ingen operasjon. 10 prosent av skadene er brudd.

Når det gjelder alvorlighetsgrad, er andelen alvorlige hoppskader klart synkende. Dette settes blant annet i sammenheng med bedre bakkepreparering og strengere regulering av hopping i vind. Den nye hoppteknikken gir også lavere landingshastighet og dermed mindre trykk i landingsøyeblikket, noe som er gunstig som skadeforebyggende faktor. De aller fleste skihoppere som blir skadet, får ingen varige mén, og vil kunne fortsette sin hoppkarriere etter restitusjon.

Forebyggende tiltak